Da tiøren med fire ben var en sensasjon

Det er 10-øren fra 1958 det dreier seg om. Det er en enkel mynt med et enkelt motiv på adversen: En stilisert bie uten særlige detaljer. Det enkle preget ble rettet opp allerede året etter, i 1959, da vi fikk en langt mer detaljrik bie.

Bien fra 1958 levde også lenge i ro og mak uten at det var noen som helst interesse for den. Det var preget over 1,4 millioner eksemplarer av mynten, tilstrekkelig i lange baner både for forbrukere og samlere. Men så kom 1968 og 2-øren som hele Norge lette etter. Den fantes bare i mynstsett, og prisene steg kraftig på starten av 1970-tallet da mange ble klar over sjeldenheten.

Det visste smarte "svindlere" å utnytte: Hva om vi hausser opp 10-øren fra 1958 som ikke ser ut som de andre 10-ørene ?  Som tenkt så gjort. Annonser om kjøp av denne "sjeldenheten" ble satt inn i avisene, glade journalister grep begjærlig historien om den ettersøkte bien med bare fire ben, og dermed startet sneballen å rulle. Etter en stund ble det rykket inn salgsannonser om 10-øren; under billett merket ønsket man å betale hundrevis av kroner for mynten. Nyhetshistorien, annonsene og snakket fra mann til mann gjorde utslaget, og i løpet av kort tid jaktet "hele" Norge på denne "sjeldenheten". Boblen måtte selvfølgelig sprekke til slutt, da snart hele befolkningen kunne fremvise en 10-øres bie med fire ben. Moralen er grei nok: Du lar deg ikke lure hvis du skaffer deg basiskunnskap om det du samler på. En myntkatalog f.eks. gir deg kunnskap nok til å unngå slike feller!