Krigsseilerne var ikke bare hardbarkede seilere med mange tusen sjømil under beltet. Hver tiende krigsseiler var under 18, og av dem kom åtti aldri tilbake.

 Trolig var minst 4000, om ikke nærmere 5000, av Norges krigsseilere tenåringer under 18. Av disse mistet vi 80 barn. Det er den nest høyeste gruppen barn som ble drept under krigen, etter de som mistet livet i Auschwitz. 

 

Hard modningsprosess

Man måtte være 15 år gammel for å kunne mønstre på i 1939. De aksepterte også 14-åringer som fylte 15 i løpet av året. Flere av disse hadde blitt med på skip som seilte med nøytrale flagg i krigsherjede områder som Etiopia og Polen. De visste godt hva som skjedde, men de var i det minste nøytrale. Likevel døde 11 gutter som aldri så sin attenårsdag før Norge i det hele tatt ble invadert.

Under andre verdenskrig ble historien en helt annen. Tyske krigsskip jaktet på handelsskip. Fly bombet dem. Det var all verdens fiender, men kanskje ingen verre enn hjelpekrysserne. Dette var krigsskip forkledt som handelsskip. Man visste først da de nærmet seg at dette var fienden. Disse beslagla det de kunne og sendte fangene til fangeleirer, blant annet i Japan. Selv for voksne menn var dette en hard påkjenning, men for ungdommen, ukysset, knapt barbert og uten livserfaring, må dette ha satt dype arr i både kropp og sjel.

Det ble naturligvis ikke rekruttert særlig mange nye unge nordmenn etter at Norge ble invadert. Derimot gikk de unge mennene raskt opp i gradene, og fikk mer ansvar. De fikk også vite historier som andre ikke fikk vite og ble informert om faren som lurte hele tiden. Sjømannslivet var i utgangspunktet hardt, nå ble det brutalt.

 

Skjulte fiender og hard vind

Etter at USA ble med i krigen og Sovjetunionen snudde og ble fiende med Nazi-Tyskland, ble det annerledes. Krigsskipene var det mindre av, men det ble stadig flere ubåter. USA var ikke spesielt godt forbered på krig med ubåter, og mange handelsskip var lett bytte i begynnelsen. Da skipene kom seg vekk fra denne farlige strekningen og til britisk territorium, var ubåter mindre farlige, om en fortsatt en stor trussel.

Neste etappe var imidlertid alt annet enn behagelig. Veien gikk til Sovjetunionen, Storbritannias nye allierte. For å komme seg dit, gikk reisen over Finnmark, i det iskalde Nordishavet. De som var er selv, beskrev hvordan øyenbrynene ble til store klumper, og at vinden var som kniver i ansiktet. Det finnes historier om de som falt i vannet og som frosset i hjel mens de fantaserte om at de satt på en kafé i London.

 

Æres de som æres bør

Historien om krigsseilerne endte ikke godt selv etter krigen. Den store paraden var den 8. mai 1945, men de fleste krigsseilerne var enten i fangeleirer eller til sjøs. Det var først mot slutten av året at de kom tilbake, og ingen var da interessert i å hylle dem. Pengene de hadde til gode fra staten ble heller ikke gitt dem. Først i 1972 ble det gitt en kompensasjon, men ingen innrømmelse. Innen da var mange så sterkt redusert av posttraumatiske stresslidelser at det var i seneste laget. Det tok til 2013 før de fikk en unnskyldning fra den norske stat, og da var det svært få igjen

Samlerhuset har alltid vært opptatt å formidle og forevige historien til våre krigsseilere gjennom mynter og medaljer som heder deres innsats under krigen.