Diplomaten, vitenskapsmannen, oppdageren, kunstneren og humanisten Fridtjof Nansen fyller hver for seg tallrike, bindsterke verk, men det er summen av hans evner og prestasjoner som gjør ham urokkelig på sokkelen. Eller rettere sagt soklene. Det finnes fem av dem bare i hovedstaden, noe den selvbevisste Fridtjof Nansen ville visst å sette pris på. Enda stoltere hadde han nok vært dersom han visste at han i dag foruten å være den eneste nordmann som er blitt avbildet på pengesedlene to ganger, også har en asteroide, Nansenia, oppkalt etter seg. I tillegg kommer alle de parker, fjell, ærespriser, isbreer, gater, vitenskapelige institutter, skip og fly som bærer hans navn. Selv nasjonaldagen måtte føye seg etter Fridtjof Nansen, begravet den 17. mai 1930.
Diplomat og nasjonsbygger
Det var diplomaten Fridtjof Nansen som i 1922 mottok Nobels Fredspris, en av de minst kontroversielle utdelinger i prisens historie. To år tidligere hadde Folkeforbundet utnevnt ham til den aller første høykommissær for flyktninger, etter å ha fulgt hans innsats for repatriering av flyktninger etter den 1. verdenskrig. Hans politiske virksomhet strakte seg imidlertid helt tilbake til før århundreskiftet. Nansen ble dratt inn i spillet som ledet frem til Norges selvstendighet i 1905. Republikaneren Fridtjof Nansens rolle som mentor og venn for kong Haakon den 7. ble avgjørende for utviklingen av det moderne norske kongehuset. Hans rolle som Norges første ambassadør til Storbritannia var av avgjørende betydning for å skaffe landet et internasjonalt fotfeste, og det at den nye nasjonens eksistens var bygget på diplomati skulle vise seg å bli avgjørende for Norges videre historie. Det utadvendte diplomatiet Norge i dag bedriver, ikke minst i nøds- og konfliktsituasjoner, er en del av Nansens arv som setter sitt preg på verden hver eneste dag.
Vitenskapsmannen
Fikk han selv velge hvilken av sine mange titler og betegnelser han helst ville assosieres med, ville Fridtjof Nansen uten å blunke ha svart: Vitenskapsmann. På sine eldre dager kunne han gi uttrykk for at han følte han ikke hadde fått viet nok tid til sitt vitenskapelige arbeide, dette til tross for at hans forskning var banebrytende. Den unge Nansen som ubesværet hadde tatt seg gjennom skoleverket med toppkarakterer i alle fag, bestemte seg for å studere zoologi i Bergen. Yrkesvalget var underkastet et altoverskyggende ønske om ikke å tilbringe livet bak et skrivebord, men ute i naturen der han og broren i sin ungdom hadde lært seg å leve med de enkleste midler. Unge Fridtjof viste seg å være en glimrende student. Før han fylte tredve, skrev han sin doktorgradsavhandling om slimålens nervesystem, og hans forskning fikk avgjørende betydning for forståelsen av nervesystemet i mennesket. Det vitenskapelige materialet han innhentet under sin ekspedisjon med Fram (1993-1896) danner startskuddet for klimaforskningen i nordområdene..
Polarhelten
At Fridjof Nansen var en mann som med stort pågangsmot gikk sine egne veier, ble hans landsmenn først oppmerksom gjennom en artikkelserie i 1884 som fortalte hvordan studenten Fridtjof Nansen hadde krysset Hardangervidda på ski uten annet selskap enn sin hund. Anledningen var at han var på vei hjem til Bergen etter et hopprenn i Kristiania. Det var et dumdristig vågestykke, og et signal om kommende bragder i isen. Fridtjof Nansen var ingen imperiebygger som søkte mørke flekker på kartet å gjøre krav på, og tross sin atletiske disposisjon var han ikke ute etter en plass i rekordbøkene. Likevel fikk hans ekspedisjoner, især krysningen av innlandsisen på Grønland i 1888, enorm betydning for et Norge på leting etter en identitet å bygge sin selvstendighet på. Den personlige popularitet og respekt Nansen oppnådde som en følge av denne turen satte ham i stand til å bygge det mest berømte skipet i Norgeshistorien: Fram.
Oppdageren
Fridtjof Nansen kom aldri frem til Nordpolen, og Sydpolens erobring forble hans drøm. Hans viktigste oppdagelser gjorde han gjennom mikroskopets linse og systematisk akademisk arbeide. Likevel huskes han som en nybrottsmann og en oppdager. Beretningene fra hans ferd mot Nordpolen til fots i selskap med Hjalmar Johansen er fortsatt uovertruffen i polarhistorien hva angår dramatikk, vågemot – og flaks. Ekspedisjonene skilte seg skarpt fra sine forgjengere i polarområdene ved at de vektla laginnsats og så fullstendig bort fra de rigide klasseskillene man fant om bord i andre skrip på denne tiden. Om bord i Fram var alle lugarer like store, og hele besetningen spiste ved samme bord. Som ung mann nektet han å gå i tradisjonelle herreklær fordi han fant dem upraktiske og han bar ikke hatt, plagget som aller tydeligst signaliserte hvilket sosial posisjon bæreren av plagget befant seg i. Nansen tar til seg kunnskap der kunnskap finnes, enten det er på universitetet, en seilskute i nordishavet eller blant eskimoene som han overvintrer med. Etter å ha levd med eskimoene gjennom en vinter og studert deres overlevelseskunster, forbli Fridtjof Nansen livet ut en talsmann for urfolks rettigheter.
Kunstneren
Ved inngangen til sine studier tok Nansen som ung mann tegnetimer for bedre å kunne gjengi hva han så i mikroskopet, en nødvendighet for forskere før fotografiet var et alternativ. Kunstneren som underviste Nansen bønnfalt ham om å legge vitenskapskarrieren på hylla og heller konsentrere seg om sitt sanne talent: Kunsten. Tegne- og malersakene fulgte ham på alle hans ekspedisjoner og især mot slutten av sin karriere som polarforsker, utfoldet han seg også som kunstner. Nansens tegninger levendegjør polarområdene, og til denne dag er det knapt noen kunstner som har fanget nordlyset med pennen som ham. Da han lot Fram fryse inn i isen i 1993, med utsikt til et opphold opp til sju år, var skipet utrustet med et rikholdig bibliotek, piano og diverse musikkinstrumenter. I London-sosieteten var Nansen kjent som en danseløve av format. Mannen som fremfor noen ble beundret for sin fysiske kraft og sitt mot, var i bunn og grunn et kulturmenneske.
Humanisten
Den Fridtjof Nansen som mottok Nobels fredspris i 1922, var en mann som så eldre ut enn sine 62 år. Han var da også en mann som hadde sett mer av verdens elendighet enn de aller fleste. På et tidspunkt da han tenkte å vie sine siste arbeidskrefter til forskningen, ble Fridtjof Nansen bønnfalt om å bruke sitt solide navn og rykte til å lette på den humanitære katastrofen som fulgte i kjølvannet av første verdenskrig. Nansen som var trøtt av politikk, tok på seg den enorme oppgaven og viet alle sine krefter til den. Ett av resultatene av denne virksomheten var et dokument verden aldri har sett maken til, verken før eller etter: Nansen-passet. De papirløse flyktningens situasjon var prekær, og for mange av dem ble dette identitetspapiret som ikke var hjemlet i noen annen autoritet enn Fridtjof Nansens omdømme, redningen fra en fryktelig skjebne.
Fridtjof Nansen var et menneske som møtte mennesker med samme respekt enten de tilhørte den britiske adelen, eller en inuitt stamme på Grønlands østkyst der han overvintret som ung mann. Hans interesse for andre mennesker satte også preg på hans selskapsliv: Når Nansen inviterte til fest, var maten gjerne av enkleste sort for ikke å trekke oppmerksomheten bort fra det egentlige årsaken til å samles: Møtet mellom mennesker.
Snart hundre år etter sin død har Fridtjof Nansen vært gjenstand for talløse bøker og studier som har sett med lupe på nær sagt alle fasetter av mannens liv. Det kritiske blikket som har redusert stråleglansen fra mange av gårsdagens helter, har ikke skadet Nansens renommé, tvert imot. Hans begavelser og hvordan han utnyttet dem vekker uforminsket beundring.