For oss i Samlerhuset er det en stor glede — og en stor ære — å stå sammen med Forsvaret og Oslo kommune om dette prosjektet. Et prosjekt som handler om å bringe historien ut til folket. Ut av bøkene. Ut av arkivene. Og inn i hverdagen vår.
For historien lever sterkere når vi kan møte den fysisk.
Derfor betyr monumenter noe, og derfor er vi samlet her på Langkaia i dag— et sted tett knyttet til Max Manus’ sabotasjeaksjoner under krigen. Et sted hvor historien faktisk skjedde.
Og det føles riktig.
Det er også vanskelig å tenke seg en mer symbolsk dato enn 7. juni, en av de viktigste dagene i norsk historie;
Dagen for unionsoppløsningen i 1905. Dagen da Kong Haakon VII dro ut av et okkupert Norge. Og dagen da han 5 år senere vendte hjem til et fritt land i 1945.
Det handler om frihet.
Om selvstendighet.
Og om mennesker som var villige til å risikere alt for å forsvare nettopp det.
Max Manus var en av dem.
Men samtidig representerer han også noe større enn seg selv.
Han representerer alle dem som tok kampen. Alle dem som satte fellesskapet foran seg selv. Alle dem som nektet å akseptere at frihet, demokrati og menneskeverd kunne tas fra oss uten motstand.
Her på Langkaia får Max Manus sin fullt fortjente hyllest. Men monumentet er også et symbol på enkeltmenneskets betydning.
For historien formes ikke bare av institusjoner og nasjoner. Den formes av mennesker. Av valg. Av mot.
I Samlerhuset arbeider vi med historieformidling hver eneste dag gjennom samleobjekter og kulturhistorie. Vi vet hvor sterkt et fysisk objekt kan være når historie skal bringes videre til nye generasjoner.
I en stadig mer digital verden tror jeg steder som dette blir enda viktigere.
For når unge mennesker går forbi denne statuen om 10, 20 eller 50 år, håper jeg den kan skape nysgjerrighet. Kanskje respekt. Kanskje refleksjon.
Kanskje spør noen:
Hvem var Max Manus?
Hva skjedde her?
Hva ville jeg selv gjort?
Jeg tenker ofte på en samtale jeg hadde med Gunnar Sønsteby i 2010.
Han fortalte historier fra krigen med en ro og et nærvær som gjorde sterkt inntrykk. Og etter å ha hørt om sabotasjeaksjoner, flukt og motstand, spurte jeg ham direkte:
“Tror du ungdommen i dag ville gjort det samme som dere gjorde?”
Han svarte umiddelbart:
“Ja.”
Ikke nølende.
Ikke usikkert.
Et helt ubetinget ja.
Det svaret har blitt med meg siden.
For det sier noe viktig om troen på mennesket. Om troen på at mot, ansvarsfølelse og viljen til å stå opp for frihet ikke tilhører én generasjon alene.
Og kanskje er det ekstra viktig å minne hverandre om akkurat dét i den tiden vi lever i nå.
Til slutt vil jeg på vegne av Samlerhuset rette en stor takk til alle som har bidratt til dette monumentet — familien Manus, Forsvaret, Hjemmefrontmuseet, Oslo kommune, historikere, samarbeidspartnere, kunstneren Per Ung, og ikke minst tusenvis av samlere over det ganske land som har vært med på å gjøre dette mulig.
Historien tilhører oss alle.
Og derfor har vi også et felles ansvar for å bevare den — og bringe den videre.
Hongset holdt åpningstalen, etterfulgt av historiker Mats Tangestuen, leder ved Norges Hjemmefrontmuseum, før Oslo kommunes Ordfører Anne Lindboe. Markeringen fant sted ved monumentet, med omlag hundre gjester tilstede, Samt skuelystne Osloborgere og turister. Hans Majestet Kongens gardes signalkorps bidro med kunsteriske innslag og flaggbærere.
