Carl XV (1859–1872) var glad i Norge, glad i øl og hadde hjertet på rette stedet. Blant kongene våre er han en av de mer undervurderte, men også en av de mest elskede av folket. Han har dessuten en spennende mynthistorie med flere høydepunkter.
Raskt om Carl XV
- Han var også kjent som Karl IV i Norge, ettersom vi ikke hadde hatt flere enn tre konger med navnet Karl før ham.
- Sverige hadde på sin side hatt åtte Carl før ham. De resterende seks Carl-ene ble funnet på for å trekke den svenske kongerekken tilbake til syndfloden. Dermed er Carl enten den fjerde, niende eller femtende, avhengig av hvordan man teller.
- Han ble regnet som svært kjekk.
- Han var glad i å feste og hadde mange elskerinner. Kona ble etter hvert for kjedelig og ikke nær pen nok for ham.
- Han var hobbykunstmaler og hobbydikter, men lyktes ikke spesielt godt med noen av delene.
- Carl var glad i Norge og likte å reise, spesielt i naturen. Han tok ofte med seg skissebøkene.
- Kongen var opptatt av skandinavisme og hadde et godt forhold til Danmarks konge, Fredrik VII.
- Det ble et stort slag for ham da Norge og Sverige ikke hjalp Danmark da Preussen og Østerrike angrep danskene.
- Han prøvde å gi Norge en morgengave ved å fjerne det forhatte stattholderembetet, men det gikk ikke. Også dette ble en skuffelse for ham.
- Carl XV og broren Oscar kom ikke overens. Da Carl XV lå for døden, hadde han ikke fortalt broren at han var døende. Oscar fikk først vite om det på Carl XVs dødsdag.
De første myntene til Carl XV
Myntene som ble utgitt med Carl XVs portrett, har en interessant og spennende historie. I utgangspunktet var det ikke behov for så mange mynter i begynnelsen. Hans far, Oscar I, hadde fått preget nok mynter til å dekke det største behovet. Derfor ble det ikke preget mynter i Carl XVs første år, 1860. I 1861 startet myntpregingen igjen.
De første myntene som ble preget, var blant de mest spesielle i norsk historie – Stortingsmyntene. Dette var mynter som myntvesenet preget spesielt for å legges under grunnsteinen til Stortinget. Deretter preget de tilsvarende mynter til sirkulasjon, med unntak av at disse ikke hadde en B under kongen. I 1861 ble det preget beskjedne 43 800 eksemplarer av 1 speciedaler og bare 500 av 1/2 speciedaler. Av 12 skilling ble det preget 2500 eksemplarer totalt.
Kunstneren Brynjulf Bergslien sto bak designet på myntene. Han hadde studert gravørfaget for å tjene til livets opphold, men ville helst bli billedkunstner. Han hadde allerede gjort seg bemerket som medaljegravør og laget et utkast som mye senere skulle bli til «Medaljen for lang og tro tjeneste».
Bergslien var den eneste nordmannen som kunne ta jobben. Han laget først designet til Carl XVs kastemynt. Det var verken en mynt eller et prosjektil, men en medalje som var spesiallaget for anledningen og delt ut til spesielt inviterte gjester. Denne hadde et høyt relieff, noe som var helt i orden for medaljer.
Langt verre ble det da Bergslien laget et høyt relieff på myntene fra 1861. Dette åpnet en kjent konflikt i myntverdenen. Mynter med høyt relieff ble ansett som problematiske av myntverket og Finansdepartementet. De var vanskelige å stable oppå hverandre. Dessuten var de så høye at myntekspertene mente at de minnet mer om medaljer. Man så en lignende konflikt med den amerikanske St. Gaudens-mynten.
Kullrich tar over
Bergsliens motiv ble riktignok flatet noe ned på myntene som ikke endte opp under Stortingets grunnstein. Likevel var det ikke nok. I 1864 ble designet erstattet. Den prøyssiske gravøren Kullrich arbeidet på oppdrag fra Norges Finansdepartement, og ble værende i rollen.
Kullrich og Bergslien hadde begge jobbet med Carl XV før de begynte å arbeide med myntene. Bergslien laget sin medalje, utformet som en litt markant mynt. Kullrich på sin side fikk preget en ordentlig medalje, der kongen fremsto majestetisk. Forskjellen skyldtes oppgavene de fikk, ikke ulik teknikk eller ulike evner.
Likevel var Kullrich bedre på én ting enn Bergslien: Han visste utmerket godt hva oppdragsgiveren ønsket. I den nye varianten fikk Carl XV en utforming der håret og skjegget var mer bølgete og mindre detaljert. Ørnenesen ble noe nedtonet, mens ansiktet ble markant større og bredere. Myntene kunne nå lettere stables, og motivet av kongen ble muligens ikke slitt like raskt.
Slutten på en periode – og begynnelsen på en hobby
Kullrich var ansvarlig for pregemønsteret videre. Det betyr at den siste speciedaleren fra 1869 ble preget med hans mønster. Oscar II ga også ut enkelte mynter med den gamle valøren, inkludert de spesielle halvspeciedalerne. Likevel var det nesten et klart skille mellom de to brødrene, der Carl forbindes med speciedaler og Oscar med kroner.
Det var under Carl XV at interessen for myntsamling økte i Norge. Tidligere hadde myntsamling vært forbeholdt de aller rikeste, men på 1800-tallet ble mynter preget i langt større antall. Myntene var også identiske med hverandre, noe som gjorde dem lettere å systematisere. En av grunnene til at vi har mange godt bevarte mynter fra Carl XV, er at disse var blant de første som mange begynte å samle på.
Drama i kulissene, avslutningen på en æra med speciedaler og starten på norsk numismatikk snakker for seg selv. Vi kan trygt plassere Carl XVs mynthistorie blant de mer interessante i norsk numismatisk historie.