Romerriket var nære kollaps før. Nero hadde nesten ødelagt riket. Commodus var ikke stort dårligere, på tross av de seks keiserne før som hadde skapt et trygt og stabilt rike.
Innhold
Den første, relativt stabile, tiden (27 f.Kr. til 180 e.Kr.)
De tolv keiserne (27 f.Kr.-96 e.Kr.)
Blodtørstige keisere (180 - 235 e.Kr.)
Commodus og femkeiseråret (180-196)
Krise og borgerkrig (235 - 284 e.Kr)
Krisen i det tredje århundret (244-284)
Kristendom og fall (313-476 e.Kr.)
Konstantin og hans etterfølgere (313 - 396)
Vestromerriket og fall (396-476)
Den første krisen
Etter at Severus-dynastiets mørke skygge ble løftet, gikk Romerriket ut i en kaotisk periode med soldatkeisere, det vil si generaler og andre ledere som hadde sine legioners støtte og masjerte mot Roma, bare for å måtte kjempe mot andre opprørere som gjorde det samme. Det mest dramatiske tilefellet kom allerede i år 238, da det var seks keisere.
Dette var en periode med mange utfordringer. Tiden ble en økonomisk ruin med sølvmynter som ble så utvannet at etter Gordianus III (238-244) kan man knapt snakke om denarius-mynter, og kort tid etter var sølv så godt som borte fra romerske mynter - og de kom aldri helt tilbake.
Maximinus Thrax (235-238)
Død: Drept av egne soldater
Maximinus Thrax får ofte skylden, ganske fortjent, for å ha startet kaoset som medførte at Romerriket var svært nær sammenbrudd. Han var den første soldatkeiseren, eller "brakkekeiseren", som de også kalles, og hans rolle i drapet på keiser Severus Alexander er for å si det beskjedent tvilsom. Senatet hatet ham uansett for dette, men det hjalp ikke at han kom fra Trakia i dagens Øst-Balkan (derav tilnavnet "Thrax"), at hans far var goter og at hans mor kom fra alanni-stammen. Kort sagt var han en tølper fra en ufin familie, og sånt kunne man ikke være ustraffet. Den eneste som så bak familien og så en dyktig general var Severus Alexander, som hans menn hadde drept, muligens på hans ordre.
Thrax selv hatet fiffen, og dette gjorde at Senatet og Thrax var nær fiender. Maximinus selv dro aldri til Roma, og det var kanskje like godt. Han var mer en Maximus enn en Maximinus, og skal ha vært lanft over 2 meter (et overdrevet utsagn sier at han var 2,50). Maximinus' skjebne blir tatt over i de neste to keisernes historie.
Gordianus I & II (238)
Død: Selvmord/død i slag
I år 238 var Maximinus Thrax på vei mot Roma, og Senatet fikk panikk. De utnevnte guvernøren av Africa (kysten av dagens Libya og dagens Tunisia), Gordianus, til keiser. Han utnevnte selv sin sønn, også han Gordianus, til medkeiser. De to var keisere i til sammen 21 dager før Gordian II ble drept i slag av en guvernør alliert med Maximinus Thrax og faren, Gordianus I, tok sitt eget liv.
Pupienus og Balbinus (238)
Død: Drept av egne livvakter
Senatet fikk panikk, og utnevnte to gamle kamphaner i Senatet, Pupienus og Balbinus, til keisere. Pupienus dro med en hær mot Maximinus Thrax, mens Gordianus prøvde å styre i Roma. Begge var sterkt mislikt, og folket forlangte at nevøen til Gordianus II, nok en Gordianus også ble keiser. Pupienus møtte aldri Maximinus Thrax, fordi Maximinus ble drept av sine egne soldater etter at han mislyktes å inna byen Aquileia på vei til Roma. Pupienus og Balbinus var både inkompetente og forhatte, og etter nittien dager ble de styrtet av, selvfølgelig, sine egne livvakter.
Gordianus III (238-244)
Død: Mystiske omstendigheter
Gordianus III var tretten år gammel da han ble keiser, og brukte my tid på å kjempe mot fiendene. Han ble holdt i live av sin svigerfar, Timesitheus, som var leder for livvaktene. Da han døde, ble det vanskeligere for den unge keiseren. Den neste lederen for livvaktene var Filip araberen, og kort tid etterpå døde Gordianus III under mystiske omstendigheter, og Filip araberen ble ny keiser.
Mot krig
Krisen i 238 gikk ikke over av seg selv. Det var bare begynnelsen på vei til en hard og brutal periode der stadig flere soldater utnevnte lederen sin til ny general. Flere vant over den gamle keiseren, bare for å måtte kjempe mot en ny pretendent. Dette varte i lang tid, og nær ødela riket.
Filip araberen (244-249)
Død: Døde i slag
Filip araberen regnes som den første krisne keiseren, selv om dette er ubekreftet. Han er mest kjent for å ha arrangert leker i anledning at Romerriket passerte 1000 år. Det finnes flotte mynter som viser det. Filip araberen tilbød seg å gå av, men mange i Senatet, særlig Gaiud Decius, argumenterte for at han ikke måtte gi seg. Dermed fortsatte han. Decius ble sendt for å beseire opprørerne, men snudde, og ble opprører selv. I kamp med Decius tapte Filip, og enten døde i slaget eller kort tid etterpå for å blidgjøre Decius
Filip II (248-49)
Død: Drept av neste keiser
Filip II var sønnen til Filip araberen, og var medkeiser rent formelt. Han gjorde lite som gjør at han kan regnes som noe annet enn rent formelt keiser.
Decius (249-251)
Død: Døde i slag
Startet den første forfølgelsen av kristne. Ellers rakk han lite før han ble drept av gotere
gjør at han kan regnes som noe annet enn rent formelt keiser.
Herennius Etruscus (251)
Død: Døde i slag med faren
Sønnen til Decius og medkeiser som stort sett ikke gjorde noe før han ble drept.
Hostilian (251)
Død: Pest eller attentat
Sønnen til Decius og medkeiser som stort sett ikke gjorde noe før han døde, enten av pest eller myrdet av Trebonnius Gallus noen måneder etter at faren og storebroren falt.
Trebonnius Gallus (251-253)
Død: Døde i slag
Brukte mesteparten av tiden på å slå ned de mange opprørene og å kjempe mot germanere, gotere og persere. Tapte i slag mot Aemailianus.
Volusianus (251-253)
Sønnen til Trebonnius Gallus og medkeiser som stort sett ikke gjorde noe før han ble drept.
Aemilianus (253)
Død: Døde i slag
Beseiret Trebonianus, men ble selv drept av Valerian.
Valerian (253-260)
Død: Død i fangenskap, muligens av flytende gull
Selv om han var keiser i syv år, en liten evighet sammenliknet med de før, er det lite vi vet om hans styre. Valerian var en av de store forfølgerne av kristne, og det er stort sett kristne historikere som har skrevet om ham. Vi vet at han var den første keiseren som ble fanget i slag, og han levde fra år 260 av i persisk fangenskap. Dette var en stor ydmykelse, og Valerian selv skal ha foreslått at han kunne betales fri for en stor gullpris. Da skal kong Shapur I blitt rasende, og smeltet om gull som han helte nedover halsen til Valerian for å mette keiserens grådighet.
Gallienus (253-268)
Død: Bakholdsangrep som følge av kupp
Sønn av Valerian, og medkeiser. Da faren ble fanget, var det mange oppørrere som dukket opp. Gallienus brukte mye tid på å stoppe dem, men lyktes ikke å stoppe alle. Postumus brøt fri og skapte Det galliske riket. Gallenius mistet popularitet, og ble til slutt drept.
Salonius
Sønnen til Gallienus som ikke hadde store betydningen for keiserriket.
Claudius II Gothicus (268-270)
Død: sykdomm (mulignes kopper)
Claudius II Gothicus var nok en soldatkeiser, og han ble keiser etter Gallienus ble drept i et kupp uten at det er helt klart at Claudius II sto bak. Uansett sparte han familien til Gallienus og hans allierte, og tok heller ut sin fiendskap på Romerrikets fiender. Under en av de mange ekspedisjonene, døde han av sykdom.
Quintillus (270)
Død: selvmord, under slag eller drept av egne soldater
Broren til Claudius Gothicus, og var keiser i en kort tid.
Aurelian (270-275)
Død: Attentat
Aurelian lyktes i å få orden på riket etter mange år med kaos. Både Det galliske riket og Det Palmyrenske riket (begge utbryterriket) ble gjenerobret, og i tillegg ble flere fiender beseiret. Han fikk også gjennomført en myntreform og ble kalt "restitutor orbis",eller verdens gjenskaper.
Tacitus (275-76)
Død: Pest
Bekjempet goterne, men døde kort tid etter av pest.
Florianus (276)
Død: Drept i slag av sine egne soldater
Halvbror av Tacutus, erklærte seg keiser og fikk general Probus som fiende. Dro til et varmt klima med vanskelig terreng, og soldatene ble lei av ham og drepte ham.
Probus (276-282)
Død: Drept av sine egne soldater
Fortsatte det gode arbeidet til Aurelian med å sikre grensene og å skape gode vilkår innad i riket. Ble (selvfølgelig) offer for attentat, sannsynligvis av livvaktene.
Carus (282-283)
Død: Lynnedslag
Sloss stort sett mot gotere og persere. Lyktes som første på lang tid å beseire perserne, og inntok hovestaden. Døde kort tid etter, kanskje av lynnedslag
Carinus (283-285)
Død: Attentat, sjalu ektemann eller livvakter
Carinus ble keiser etter at Carus døde, men nå hadde en ny mann blandet seg inn; Diokletian. Det er noe uklart hvordan slaget mellom dem gikk, men Carinus døde kort tid etter slaget, og Diokletian brukte lederen for livvaktene selv etterpå, noe som kan ha vært avtalt spill mellom Diokletian og livvaktene.
Numerian (284)
Død: Sykdom
Medkeiser med Carinus. Markerte seg ikke stort. Vi vet stort sett bare at han døde på vei til Persia.