Norges mynthistorie 1500 til 1628 er en sakte vei tilbake til myntøkonomi, perioden mellom total mangel på mynt og perioden da det eksploderte. 

Norges mynthistorie før 1628 kan deles inn i perioder med mynter med dårlig sølvinnhold og perioder uten mynt i det hele tatt. Dette er en periode på glid. De myntene vi har er faktisk av relativt høy kvalitet. Dette skyldes at selv om Norge hadde få mynter, hadde mye av resten av Europa, og i høyeste grad Danmark, masse av det. Dermed måtte vi ha mynter av høy klasse ikke til paveskatt, men til handel.

For ordens skyld vil denne perioden strekke seg fra litt før 1500, men datering er vanskelig. Det viktige her er at vi starter med kong Hans og hans regjering. På den tiden var skilling relativt store mynter, mens penning nå var småmynter. Hvid var et sted imellom de to.

Kong Hans og Gaute Ivarson (1483 - 1513)

Kong Hans (konge 1483 - 1513) er en i utgangspunktet perifer konge. Med litt velvilje kan man si at han i begynnelsen av sin kongegjerning hjalp nordmenenes borgerskap og støttet opp om handel. Han hadde også blitt konge gjennom en håndfestning, en slags kontrakt, der han blant annet lovet å prege mynter. 

Hans' mest kjente mnt er en gylden han preger med bilde av ham med omskriften IOHS DEI GR REX NORW, Hans med Guds nåde konge a Norge. Reversen viser Norges riksvåpen og et langkors med teksten MONE NOVE AVREA BERGE, altså nye gullmynter fra Bergen. Bare ett eksemplar er kjent, og det finnes i Dresden. Han lot også prege skilling og halvskilling. Også disse hadde noe liknende omskrift. Denne omskriften og de mer forseggjorte motivene visser at myntpregningen hadde tatt store steg også i Norge. Hans fikk også laget hvid, som var en type sølvmynter kjent for å ha et så høyt sølvinnhold at den så hvit ut. I Hans' tilfelle var dette også tull, fihten lå på 31,2 %, med andre ord var den sterkt underlødig.

Hans var ikke den eneste som lot prege mynter. Erkebiskopen Gaute Ivarson preget mynter fra 1483 av av typen hvid. Disse var preget i kongens navn og hadde omskriften HANS DGR NORWEI og MONETA NORWEI. Bergen var av naturlige grunner ikke med, ettersom erkebiskopene holdt til i dagens Trondheim. Navnet HANS avslører erkebiskopen, da Hans selv omtalte seg som Johannes på mynt.

Disse mynten ble preget rundt til 1505, da han preget mynter utgitt av erkebiskopen og St. Olavs navn med omskrifter som varierer rundt temaet SANTVS OLAVVS (Santus Olavus, eller St. Olav) og MONETA NORWEI eller MON AREP NIDROSIE, altså mynter fra erkebispesetet Nidaros. Penning ble også preget, det med olavsøksen. 

Christian II og Erik Valkendorf (1513-23)

Christian II fikk ikke preget mange myntene. Vi vet at under hans kongegjerning (1513-23) lot han preg 2 skilling, en uten myntsted og en i Oslo. Han prøvde og mislyktes i å ta tilbake kongetittelen i 1531-32, og i den anledningen kaget han 2 mark, mark, 4 skilling og 2 skilling . Disse er klippet i merkelige former, og er yekt klart preget i hui og hast i nærheten av Akershus festning. 

I 1523 ble Christian II jaget bort fra Norge, og i perioden fram til Frederik I tok over, preget slottsherren ved Akershus festning, Hans Mule, dobbelthvid. Disse er svært sjeldne.

Christian var den siste gjennomfært katolske kongen og den nest siste før reformasjonen. Dermed var det selvfølgelig en biskop som lot prege mynter. Erik Valkendorf var biskop fra 1510 til 1523. Han lot prege skillinger. De hadde St. Olav på en av reversene og symbolet til Nidarosdomen (nå kjent som Olavsmerket og symbolet til Den norske kirke) på andre. Omskriften handler om St Olav på adversen, som oftest S Olavvs Rex Norwegie, og Ericu Walkendorp ARC EPSN, altså erkebiskop av Nidaros.  Han fikk også preget hvid og penninger.

Frederik I og Olav Engelbrektsson (1523-1537)

Frederik I (1524-33) var også beskjeden i utmynting av norske mynter. For ham, som for Christian II foran ham, var Danmark og sekundært Sverige viktigste. Norge kom klart sist. Likevel lot han prege noen enkle skillinger med et enkelt våpenskjold og Norges riksløve på reversen. Disse hadde 21.9 % sølv, og var dermed blant de med dårligst finhet. Myntene ble preget i Oslo og Bergen, og Bergen lot også prege hvid-mynter. Disse hadde litt høyere finhet enn Oslo-myntene, henholdsvis 28,1 og 25 %. 

Fredrik I var antikatolsk, mest fordi dne katolske kirken hadde mye makt, og han ble etter hvert også protestantisk. Norge var svært katolsk, og kongen måtte trå varsomt. Han største fiende var erkebiskopen i Nidaros, Olav Engelbrektsson. Engelbrektsson preget også mynter, Vi vet at han preget en mark med bilde av St. Olav. Omskriften er enten S OLAVVS RE NO, altså St. Olav, Norges konge, eller S OLAVV S RE NO, eller St. Olav, Norges evige konge. S-en kan tihøre Olav eller være selvstendg. På reversen er våpenskjoldet til Nidaros domkirke, altså olavsmerket, og erkebiskopens eget symbol med tre liljer som går ut fra midten, der det er en dobbelt sirkel. Han lot også prege skillinger. I 1537 måtte Olav Engelbreksson rømme Norge, og han ble dermed den siste biskopen som preget mynter i Norge.

Christian III og Gimsøy (1537-1555) - og Frederik II (1555-88)

Allerede som tronpretendent lot Christian III prege mynter. Da Fredrik I døde, var det et kort interregnum (altså periode uten konge), og det var viktig for ham å markere seg. I Oslo skjedde dette med en mynt med våpenskjoldet til Oldenborg, altså Christian IIIs dynasti. Reversen viser Norges riksvåpen. Omskriften forteller at Christian er arving til Norge og at mynten er preget i Oslo. 

Som konge preget han Nrges førse sølvgylden, det vil for alle praktiske formål si den første taleren. Denne, og en mark, en 8-skilling og en skilling, ble preget i den tragiske kortlivede gruvedriften i Gimsøy utenfor Skien. 

Frederik II fikk byen Fredrikstad oppkalt etter seg, og det begrenser stort sett hans innflytelse i Norge. Han lot prege tre typer hvid i løpet av fire år.

Christian IV tok over i 1588, men ingen mynter ble preget under ham i Norge på 40 år. Først i 1628 begynte han med norske mynter, men det tilhører neste kapittel.

Tilbake til Norges mynthistorie