Del tre av De romerske keiserne ser på perioden da Romerriket brast og bygget seg opp igjen. Vi starter med Filip araberen og går videre til, men ikke med, Diokletian.

Romerriket var nære kollaps før. Nero hadde nesten ødelagt riket. Commodus var ikke stort dårligere, på tross av de seks keiserne før som hadde skapt et trygt og stabilt rike. 

Innhold

De tolv keiserne (27 f.Kr.-96 e.Kr.)

De gode keiserne (96 - 180)

Commodus og femkeiseråret (180-196.)

Severus-dynastiet (193-235)

På vei mot krise (235-244)

Krisen i det tredje århundret (244-284)

Firekeiserdømmet (284 - 313)

Konstantin og hans etterfølgere (313 - 396)

Vestromerriket og fall (396-476)

Opprørere gjennom tidene

Filip araberen (244-249)

Død: Døde i slag

Filip araberen regnes som den første krisne keiseren, selv om dette er ubekreftet. Han er mest kjent for å ha arrangert leker i anledning at Romerriket passerte 1000 år. Det finnes flotte mynter som viser det. Filip araberen tilbød seg å gå av, men mange i Senatet, særlig Gaiud Decius, argumenterte for at han ikke måtte gi seg. Dermed fortsatte han. Decius ble sendt for å beseire opprørerne, men snudde, og ble opprører selv. I kamp med Decius tapte Filip, og enten døde i slaget eller kort tid etterpå for å blidgjøre Decius

Filip II (248-49)

Død: Drept av neste keiser

Filip II var sønnen til Filip araberen, og var medkeiser rent formelt. Han gjorde lite som gjør at han kan regnes som noe annet enn rent formelt keiser.

 

 

Decius (249-251)

Død: Døde i slag

Startet den første forfølgelsen av kristne. Ellers rakk han lite før han ble drept av gotere

gjør at han kan regnes som noe annet enn rent formelt keiser.

 

Herennius Etruscus (251)

Død: Døde i slag med faren

Sønnen til Decius og medkeiser som stort sett ikke gjorde noe før han ble drept. 

 

Hostilian (251)

Død: Pest eller attentat

Sønnen til Decius og medkeiser som stort sett ikke gjorde noe før han døde, enten av pest eller myrdet av Trebonnius Gallus noen måneder etter at faren og storebroren falt.

 

 

Trebonnius Gallus (251-253)

Død: Døde i slag

Brukte mesteparten av tiden på å slå ned de mange opprørene og å kjempe mot germanere, gotere og persere. Tapte i slag mot Aemailianus.

Volusianus (251-253)

Sønnen til Trebonnius Gallus og medkeiser som stort sett ikke gjorde noe før han ble drept. 

 

 

Aemilianus (253)

Død: Døde i slag

Beseiret Trebonianus, men ble selv drept av Valerian.

 

 

Valerian (253-260)

Død: Død i fangenskap, muligens av flytende gull

Selv om han var keiser i syv år, en liten evighet sammenliknet med de før, er det lite vi vet om hans styre. Valerian var en av de store forfølgerne av kristne, og det er stort sett kristne historikere som har skrevet om ham. Vi vet at han var den første keiseren som ble fanget i slag, og han levde fra år 260 av i persisk fangenskap. Dette var en stor ydmykelse, og Valerian selv skal ha foreslått at han kunne betales fri for en stor gullpris. Da skal kong Shapur I blitt rasende, og smeltet om gull som han helte nedover halsen til Valerian for å mette keiserens grådighet.

 

 

Gallienus (253-268)

Død: Bakholdsangrep som følge av kupp

Sønn av Valerian, og medkeiser. Da faren ble fanget, var det mange oppørrere som dukket opp. Gallienus brukte mye tid på å stoppe dem, men lyktes ikke å stoppe alle. Postumus brøt fri og skapte Det galliske riket. Gallenius mistet popularitet, og ble til slutt drept.

Salonius

Sønnen til Gallienus som ikke hadde store betydningen for keiserriket.

 

 

Claudius II Gothicus (268-270)

Død: sykdomm (mulignes kopper)

Claudius II Gothicus var nok en soldatkeiser, og han ble keiser etter Gallienus ble drept i et kupp uten at det er helt klart at Claudius II sto bak. Uansett sparte han familien til Gallienus og hans allierte, og tok heller ut sin fiendskap på Romerrikets fiender. Under en av de mange ekspedisjonene, døde han av sykdom.

 

 

Quintillus (270)

Død: selvmord, under slag eller drept av egne soldater

Broren til Claudius Gothicus, og var keiser i en kort tid.

 

 

Aurelian (270-275)

Død: Attentat

Aurelian lyktes i å få orden på riket etter mange år med kaos. Både Det galliske riket og Det Palmyrenske riket (begge utbryterriket) ble gjenerobret, og i tillegg ble flere fiender beseiret. Han fikk også gjennomført en myntreform og ble kalt "restitutor orbis",eller verdens gjenskaper.

 

 

Tacitus (275-76)

Død: Pest

Bekjempet goterne, men døde kort tid etter av pest.

 

 

Florianus (276)

Død: Drept i slag av sine egne soldater

Halvbror av Tacutus, erklærte seg keiser og fikk general Probus som fiende. Dro til et varmt klima med vanskelig terreng, og soldatene ble lei av ham og drepte ham.

 

 

Probus (276-282)

Død: Drept av sine egne soldater

Fortsatte det gode arbeidet til Aurelian med å sikre grensene og å skape gode vilkår innad i riket. Ble (selvfølgelig) offer for attentat, sannsynligvis av livvaktene.

 

 

Carus (282-283)

Død: Lynnedslag

Sloss stort sett mot gotere og persere. Lyktes som første på lang tid å beseire perserne, og inntok hovestaden. Døde kort tid etter, kanskje av lynnedslag

 

 

Carinus (283-285)

Død: Attentat, sjalu ektemann eller livvakter

Carinus ble keiser etter at Carus døde, men nå hadde en ny mann blandet seg inn; Diokletian. Det er noe uklart hvordan slaget mellom dem gikk, men Carinus døde kort tid etter slaget, og Diokletian brukte lederen for livvaktene selv etterpå, noe som kan ha vært avtalt spill mellom Diokletian og livvaktene.

 

 

Numerian (284)

Død: Sykdom

Medkeiser med Carinus. Markerte seg ikke stort. Vi vet stort sett bare at han døde på vei til Persia.

 

 

Diokletian og firekeiserdømmet (284-313)

Diokletian (284-305, øst) Maximianus (286-305, vest) Galerius (305-11, øst)
Constantius I Chlorus (305-306, øst) Severus II (306-207, vest) Maxentius (306-312, Italia)
Maximianus Daza (310-313, Egypt)

Med Diokletian ble ting vanskeligere. Diokletian forsto at én keiser ikke kunne store et så stort og uregjerlig område som Romerriket på egen hånd, så han innførte et såkalt "firekeiserdømme", der det var fire keisere samtidig: En i øst, en i vest, og en "underkeiser" for begge. Vi kommenterer her bare de som ble keisere etter at keiseren døde, så underkeiser i seg selv holder ikke. Dette kaoset varer heldigvis ikke lenge.

Denne perioden omtales som dominatet, omtrent "herredømmet", fordi keiserne ofte ble langt mer kontrollerende og hevet over befolkningen. De var ikke lenger "først blant likemenn", de var noe helt for seg selv. Selv om det sjelden var offisielt, var det mange som omtalte seg som "dominus et deus", altså "herre og gud".

En siste ting: Dette er keisere fram til og med 313. Keisere som varer lenger enn dette, deriblant Licinius og Konstantin den store, kommer i neste del.

 

Diokletian (284-305)

Død: Naturlige årsaker (merk: Han pensjonerte seg fra keisertittelen)

Diokletian endte den såkalte krisen i det tredje århundret ved å gi en keiser hver til det vestre og det østre området i riket. Dette skapte en høyst etterlengtet stabilitet. Diokletian fikk også bekjempet de eksterne fiendene, det vil i hovedsak si germanere (i hovedsak gotere), persere og interne opprørere.

Dette er hovedbudskapet til Diokletian, men vi må heller ikke glemme at han innførte et mye strengere regime, han forfulgte kristne, og han innførte et mislykket forsøk på å kontrollere prisstigning. Det sistnevnte kom som et resultat av at Diokletian innførte byråkrati på et nivå som romerne ikke var vant til tidligere. Selv om Roma var den formelle hovedstaden, var det fire byer som ble administrative sentre, og de fire keiserne (altså inkludert underkeiserne) var i hvert sitt senter. Byene som ble de facto hovedstader i øst var Nicomedia (rett ved det som skulle bli Konstantinopel, nå Istanbul, i Tyrkia) og Sirmium (dagens Sremska Mitrovica i Serbia). I vest var det Mediolanum (dagens Milano) og Augusta Treverorum (dagens Trier i Tyskland). Keiserne dro gjerne mellom dem.

 

 

Maximianus (286-305)

Død: Selvmord under tvang

Maximianus var musklene og den militære delen til Diokletians hjerne og sivilie del. Han gjorde en god jobb mot germanerne, men ble lurt av sin underordnede, Carausius, som erklærte Britannia selvstendig. Da Maximianus fikk seg en underordnet i Constantius Chlorus, lyktes det den underordnede i å bekjempe Carausius' morder og etterfølger og få Britannia inn i folden igjen. Deretter bekjempet han pirater før han hadde et fredlig styre fram til han pensjonerte seg sammen med Diokletian.

Pensjonisttilævrelsen varte i ett år, da sønnen hans gjorde opprør, og Maximianus først støttet ham og så brøt med ham. Maximianus allierte seg med Konstantin den store, for så å bryte med ham, tape for ham og så få lov til å begå selvmord for å unngå en ydmykende henrettelse.

 

 

Galerius (305-311)

Død: Sykdom (kreft eller koldbrann)

Galerius hadde en relativt trist og svært kaotisk keisertid. Han ble utnevnt som keiser i øst mens Constantius Chlorus ble keiser i vest. Problemet til Galerius er at han arvet en rekke problemer. Da Constantius Chlorus døde uventet i år 307, ble sønnen hans, Konstantin den store, utnevnt til Augustus (altså keiser), noe Galerius protesterte sterkt på. Han hadde sin favoritt i Severus, og utnevnte ham til augustus og ga Konstantin tittelen "Cæsar", noe Konstantin gikk med på. Så var det Maxentius, sønnen til Maximanus, som gjorde opprør. Opprøret skyldtes i stor grad ag Galerius hadde innført strenge skatter og at Maxentius hadde blitt ignorert i diskusjonen om hvem som skulle bli Cæsar. Galerius sendte Severus, og Severus ble beseiret og døde, sannsynligvis henrettet. Galerius tok sin egen hær til Italia, men fikk store problemer. Han trakk seg tilbake.

Det hele ble så forvirrende at Diokletian og Maximianus forhandlet fram en avtale som gjorde at Galerius og Maximinus Daza (ikke i slekt med Maximinus) styrte i øst som respektive Augustus og Cæsar, og Galerius' venn Licinius ble Augustus med Konstantin som Cæsar i vest. Problemet var at Maxentius fortsatt erklærte seg keiser, og at Maximinus Daza hevet seg til Augustus og farao av Egypt. Dermed var det fire keisere. Konstantin nektet å bli degradert til Cæsar, og dermed var det fem keisere. I tillegg mente Maximianus at han fortsatt var keiser. Galerius døde i en kaotisk tid.

 

 

Constantinus I Chlorus (305-306)

Død: Sykdom

Konstantins far som ble keiser i vest da Maximinus abdiserte. Han bekjempet mange fiender ved grensene til riket. Han døde i Eboracum (York) mens han kjempet mot pikterne, sannsynligvis av sykdom.

 

 

Severus II (305-311)

Død: Myrdet

En favoritt av Galerius som mislyktes i å bekjempe Maxentius i Italia og ble henrettet etter et stort slag.

 

 

Maxentius (306-312)

Død: Druknet på flukt

Maxentius ble forbigått da man skulle utnevne nye Cæsarer (altså en form for kronprinser). I tillegg innførte Galerius skatt i Italia som første keiser. Dette medførte at Maxentius greide å piske opp italienerne til å bryte med Galerius. Det gikk fint, og han forble keiser i Italia fram til han tapte mot kombinasjonen Licinius og Konstantin (begge kommer i neste del). Han flyktet, men falt i en elv og druknet.

 

 

Maximinus Daza (310-313)

Død: Muligens Graves' sykdom eller gift

Galerius favoritt som gikk mot ham og erklærte seg som Augustus, ingen hadde ressurser til å bekjempe ham en god stund. Til slutt ble Licinius hans overmann. Daza rømte til Taurus, der han døde året etter.

 

Til Konstantin og hans etterfølgere