Der hvor handelsrutene fra Mesopotamia, Persia, Afghanistan og India endte i antikkens dager lå et lite kongedømme som ble kalt Lydia. Lydia lå like ved Egeerhavet, i det som i dag kalles Lilleasia i Tyrkia,
litt innenfor de ioniske øyer, som mange nordmenn har som feriemål. Hit vandret karavanene fra øst i over tusen år på den lange veien over fjell og ørken. De hadde med seg edelsteiner, krydder og sikkert opium og mye annet. Dette var forløperen til Silkeveien, som etter hvert skulle strekke seg helt til Kina. I Lydia ble varene solgt på det store markedet. Mye ble pakket om og sendt nedover elven Hermes til havnebyen Smyrna ved Egeerhavet, og videre via skip til ulike steder langs Egeerhavet og Middelhavets bredder. I Lydia var det liv og røre, og her oppsto visstnok verdens aller første butikker. Lydia var et rikt område. Det var som et lite verdenssenter i sine glansdager på 600- og 500-tallet før Kristus. Hovedstaden i Lydia ble etter hvert den rike byen Sardis. Lydia huset en av verdens syv originale underverker; det fantastiske tempelet i Efesos, bygget til ære for gudinnen Artemis. Musikk, kunst, filosofi og poesi sto høyt i kurs. «Synden» levde også i beste velgående. Lydia ble omtalt som antikkens gamblinghovedstad. Her ble terninger og terningspill oppfunnet. Og det var ingen mangel på prostituerte.
 |
| Kong Gyges er etter alle solemerker myntenes oppfinner. Men til tross for den stolte plassen han har i verdenshistorien, skal du lete lenge etter noen som har hørt om kong Gyges av Lydia. Bare prøv! Illstrasjon: Promptuarii Iconum Insignorium av Guillae Rouille (1518? - 1589). Foto: Wikimedia Commons. |
Lydia ble ansett for å være en del av antikkens Grekenland, selv om det altså ligger i dagens Tyrkia. Grekenland var på den tid ikke et land, men et område bestående av en mengde små bystater eller små kongedømmer, hver med sine herskere. Og det dekket langt mer enn det vi i dag tenker på som Grekenland. Lydias glansdager varte i godt og vel hundre år. I dag ligger området der relativt anonymt og bortgjemt, rundt en tyrkisk by ved navn Izmir, som ytterst sjelden stjeler overskriftene. Men det som gjør at Lydia for alltid vil stå med tykke bokstaver i verdens historie er myntene. I Lydia ble nemlig mynter som betalingsmiddel oppfunnet. Dette er en av verdenshistoriens mest betydningsfulle innovasjoner, kanskje bare overgått av alfabetet, som fønikerne oppfant rundt år 1000 f.Kr. Mynter revolusjonerte handelen og uten oppfinnelsen av mynter er det vanskelig å se for seg den velstanden vi har i dag.
Lydias og verdens aller første mynt så dagens lys i år 660 f. Kr, eller i hvert fall omtrent da. Kanskje var det noen år innpå 650-tallet f. Kr. Helt eksakt tidsangivelse kan ikke arkeologene og historikere gi oss. Men det de er sikre på er at det var Kong Gyges som var konge i Lydia da verdens første mynt så dagens lys. Han må tilskrives æren av å være «myntenes konge».
Allerede lenge før mynter ble oppfunnet vet vi at gull og sølv fungerte som betalingsmiddel. Det kjenner vi til allerede fra de første egyptiske faraoenes tid mer enn 2000 år før Kristus. Men betaling i form av metall er ikke alltid så praktisk, i hvert fall ikke ut fra dagens syn på saken. For det første må man ha med seg vekt når man skal handle. Og vekten må jo være riktig. Vanskeligere er det at man også må kjenne metallinnholdet. Det kan være stor forskjell i verdi på rent gull og gull som er blandet med andre metaller. Metallinnhold er det atskillig vanskeligere å få klarhet i enn vekt, i hvert fall sånn på sparket. Det var derfor lite praktisk å bruke metall som betaling når man sto ansikt til ansikt med noen på et marked i antikkens Grekenland, og kanskje skulle selge dagens nytrukne fisk til noen som ville betale med sølv.
Det fantastiske med mynter, i stedet for bare metall, er at en mynt har en fastsatt verdi, som ikke nødvendigvis henger sammen med verdien på metallet. Logikken er at alle som håndterer mynten aksepterer og respekterer den verdien den har, uten at man trenger å forhandle om det.
I dag virker dette så opplagt at vi kanskje ikke tenker over hvilken fantastisk oppfinnelse dette er. Men på den tiden mynter ble oppfunnet var det noe helt nytt. Og det var slett ingen selvfølge at de gamle grekerne skulle få på plass mynter og et myntsystem. Det er nemlig flere ting som skal på plass før mynt kan bli etablert og i hvert fall allment akseptert. Forholdene skulle vise seg å ligge godt til rette i nettopp Lydia, og derfor ble det her denne fantastiske oppfinnelsen først så dagens lys. Det var i hvert fall minst tre viktige forutsetninger som var til stede samtidig:
1. EN STERK SENTRALMAKT
 |
| Kong Krøsus er adskillig mer kjent. Han ble kjent for sin ufattelige rikdom, som var skapt gjennom legeringen av gull og sølv som ble kalt elektrum, og som fantes i rikelige mengder i elven Pactulos i Lydia. Dette metallet slo han mynter av ,som gjorde ham enda rikere. Oljemaleri av Claude Vignon (1593-1670). |
For at alle skulle kunne akseptere en mynt som var mer verdt enn metallet den var laget av, måtte det være noen som garanterte for verdien. Og den som garanterte for den måtte man kunne stole på. Dette kunne ikke være noen andre enn en sterk sentralmakt som hadde full kontroll over sitt område, og som man ikke var redd skulle miste makten og dermed evnen til å garantere for myntene. Ikke nok med det, men denne makten måtte også være så sterk at ingen lot seg friste til å lage forfalskninger i stort omfang, for da kunne jo systemet bryte sammen. Disse forholdene lå til rette i Lydia. Kong Gyges var enormt rik, ikke minst på grunn av enormt rike forekomstene av et metall som heter elektrum, og som er en blanding av gull og sølv. Elektrum kalles ofte hvitt gull eller grønt gull, og fantes som naturlig forekomst i elven Pactulos, som renner gjennom Lydia. Lydiernes ry som gode handelsmenn og den gunstige posisjonen som endestasjon for handelsrutene østover var også en avgjørende faktor for kongens rikdom. I sum gjorde
dette at Lydia under Gyges gikk fra å være mer enn bare ett av et utall små kongedømmer rundt Egeerhavet. Det ble et imperium i kraft av sin rikdom, selv om det geografisk ikke var så stort. Det var denne sterke kongen og dette rike imperiet som garanterte for myntene. All myntproduksjon var kontrollert av kongen. Ikke bare måtte Gyges være rik for å få i stand et slikt system. Han må også ha vært særdeles klok. Og ikke minst forsto han nok at det var et sjakktrekk å lage mynter av det lyse gullet han hadde i elven sin, for som myntutsteder fikk han jo ut en enda større verdi av elektrumet enn metallverdien i seg selv.
2. TILGANG TIL METALL
Det neste som måtte til var egnede metaller. Og som vi forstår var Lydia i så måte et eldorado. Sølv og gull kan ofte være vanskelig tilgjengelig og kreve kostnadskrevende gruvedrift. Her lå metallet i elven i form av støv eller bitte små klumper, klar til å hentes opp i store mengder.
3. FERDIGHETER
Det tredje som måtte til var ferdighetene det krevde å lage mynter. Det hadde man også tilgang til i nettopp Lydia. I Lydia hadde det på den tiden utviklet seg et spesielt velutviklet håndverksmiljø. Man hadde håndverkere som arbeidet med de kostbare og harde metallene og edelstener som ankom Lydia via handelsrutene østover. Kongene og stormenn hadde også begynt å bruke segl som symbol på makt, og til dette formålet trengte man å lage verktøy med motiver i sterke metaller. Ikke nok med det. Man eksporterte segl og stempler vide omkring, som for eksempel til Babylon i Mesopotamia. Her hadde man sølv- og gullbarrer som ble brukt som kvittering for handelskreditt som ble gitt mellom kjøpmenn. Barrene hadde inskripsjoner, og verktøyene ble levert fra Lydia. Det viktige i denne prosessen var at man utviklet gode kunnskaper om hvordan man kunne lage sterke verktøy som kunne sette gode avtrykk i harde metaller. Hemmeligheten var herdeteknikken. Man brukte både herdet bronse og herdet stål. Uten slik kunnskap ville
det være umulig å lage mynter.
Den unike kombinasjonen av god tilgang på edle metaller, en sterk, rik og klok sentralmakt og gode fagfolk var ingrediensene som Lydia hadde, og til en viss grad var alene om akkurat på 600-tallet før Kristus.
MYNTENE
Den første mynten som utkom var laget i nettopp elektrum. Ja, i over hundre år var alle mynter som utkom i Lydia laget av elektrum. Elektrum er veldig hardt og egner seg godt til mynter. Den aller første mynten som ble utgitt var rund. Den hadde et avtrykk på den ene siden som anga verdiangivelsen. På den andre siden var den derimot helt blank. Litt knudrete i overflaten, men altså uten inskripsjon av noe slag. Derfor kalles den «blank type». Denne mynt-typen er ytterst sjelden i dag, men har man penger og tålmodighet kommer det opp en og annen slik blank mynt på auksjon en sjelden gang.
Det rare er at to mynter av denne typen ikke nødvendigvis har samme blandingsforhold av gull og sølv, selv om de har samme verdi og størrelse. Det skyldes at sammensetningen av gull og sølv i elektrum kan variere sterkt. Gullinnholdet kan gå fra 85% som det høyeste helt ned til 45% i sjeldne tilfeller. De første årene tok ikke myntpregerne seg tid til å raffinere elektrum og lage mynter med en fast legering. Ettersom det var pålydende verdi som var avgjørende for myntens verdi i handel og vandel gjorde det jo egentlig ikke noe hva forholdene mellom gull og sølv var.
Selv om Lydia krediteres for denne nyvinningen, finnes det ingen kjente mynter av denne typen preget ved myntverket i Lydia. Myntene ble imidlertid kopiert av de nærliggende kystbyene, som var egne greske bystater. Disse kalles ioniske bystater, etter som de var en del av Ionia, et område i antikken. Det var tolv slike små ioniske bystater – ofte små øyer med navn som vi kjenner fra charterselskapenes reisebrosjyrer. De ioniske bystatene var det som kalles vasallstater under Lydia. De lokale herskerne svarte skatt til Lydia, og fikk til gjengjeld privilegier og beskyttelse. Ordningen var kommet
til i fredelige former. De myntene som finnes i dag, og som av og til kommer opp på auksjoner, er preget i en av disse ioniske bystatene. I numismatisk sammenheng sees lydiske og ioniske mynter i elektrum som en og samme sak.
Mange mener at den blanke myntutgaven med preg bare på en side egentlig må anses som et steg på vei mot mynter, og ikke en mynt i sin rette betydning. Man tror ikke at typen uten preg på en side etablerte seg som en suksessfull nyvinning. De fleste historikere peker på at oppfølgeren må anses som verdens aller første mynt, hvis man legger til grunn at mynten skal ha blitt akseptert og fullt ut tatt i bruk. Oppfølgeren hadde preg på begge sider, og ikke bare på den ene siden, som jo er den gjengse forståelse av en mynt. Gjennom et fast motiv skiller den seg ut fra rene metallstykker som bare har et segl eller annet stempel på seg. Den første reelle myntutgaven hadde tett i tett med røffe striper på den ene siden, og kalles rett og slett stripe-typen. Dette stripe-motivet er et karakteristisk kjennetegn på de tidligste myntene fra Lydia og de ioniske bystatene. Utrolig nok er dette en mynt som samlere har mulighet til å skaffe seg uten å blakke seg helt. Fra noen tusenlapper og oppover til hundretusen kroner og vel så det kan man sikre seg en liten eller litt større stripe-mynt i elektrum fra Lydia eller nærliggende ioniske bystater – verdens første mynt. Jeg har selv holdt en slik i hendene noen ganger, og for en myntsamler gir det unektelig en følelse av å holde historien i hendene. Myntene skulle raskt utvikle seg, og med neste utgivelse dukket mer reelle motiver opp. Andreutgaven har små dyremotiver preget oppå de karakteristiske stripene. Alle mynter med motiver over stripene er ytterst sjeldne. Etter Kong Gyges fulgte først Kong Ardys, deretter Kong Sadyattes og så Kong Alyattes. Alyattes mynter er kanskje de mest velkjente blant samlere. De bærer et løvemotiv og kalles bare løvemynter. Etter hvert kom også mynter med et løvehode som vender mot et oksehode, også det et vanlig motiv på elektrum-mynter fra Lydia. Dette er symbolet for hovedstaden Sardis. Myntene fikk også et fast gullinnhold på 55%.
Det utrolige er at Kong Gyges myntoppfinnelse fra 650-tallet f. Kr til forveksling er akkurat identiske med dagens myntkonsept. Den dag i dag er mynter runde, de har inskripsjon på begge sider, den ene siden viser verdiangivelsen, og verdiangivelsen er uavhengig av metallverdien. Som i dag er det en myntutsteder som garanterer for mynten. En mer robust oppfinnelse skal man lete lenge etter. Valutaen som Kong Gyges innførte for sine elektrum-mynter var «stater». Dette betyr rett og slett bare «vekt». Gjennom alle tider har begreper for vekt og myntenheter vært tett tilknyttet hverandre. Bare tenk på mark og pund i litt nyere tid. Begrepet stater stammer visstnok fra fønikernes ord for vekt som var shekel (akkurat, det ble også en myntenhet). «Stater» var uttrykket for den høyeste verdien, og så ble myntene oppdelt i fraksjoner av stater. Halv-stater, tredjedelsstater («trite»), sjettedels stater («hecte»), tolvtedels-stater og så videre. Det gikk helt ned til 192-dels stater. Myntene ble mindre og mindre etter som de utgjorde
mindre og mindre av en stater, og den aller minste typen er så liten at den blir nesten borte mellom fingrene. En stater tilsvarte omtrent betaling for en leiesoldat i tre måneder. For en 24-delsstater kunne man kjøpe seg en sau.
De lydiske statere som samlere i dag kan greie å skaffe seg er stort sett de mindre typene, som 24-dels og 48-dels statere. De største myntene er ekstremt sjeldne og svært kostbare. Alle mynter i elektrum utgitt under kongedømmet Lydias korte periode går under fellesbetegnelsen «verdens første mynttype», enten de er utgitt i Lydia eller i de ioniske bystatene.
Stater-mynter hadde litt ulik vekt i Lydia og de ulike ioniske bystatene, men var i begynnelsen store og i området 13 til 17 gram. Stater skulle bli det etablerte myntbegrepet i antikken i hundrevis av år, og ble brukt av utallige greske bystater, helt til etter Kristi tid. Vekten ble etter hvert lettere, og mer i området 7-8 gram, avhengig av hvem som utstedte mynter. De keltiske folkegruppene som etter hver utvandret fra området nord i Grekenland helt til områder som Frankerriket og De britiske øyer tok med seg stater-begrepet. Alle de tidligste mynter på britisk jord er statere, og viser nok engang lille Lydias påvirkning på verdenshistorien.
Kong Gyges oldebarn Kong Alyattes var den første som innførte bokstaver på myntene – setninger med et kort budskap. Han var også den første personen i verdenshistorien som har navnet sitt på en mynt. Kong Gyges burde vært mer berømt enn han er i dag. Men det er ikke alltid at de som skriver historien fordeler ære og heder som det seg hør og bør. Men om Kong Gyges navn ikke er så påaktet som jeg synes det burde være, kan ikke det samme sies om hans tippoldebarn. Hans navn er nemlig atskillig bedre kjent. Kong Gyges tippoldebarn er nemlig Kong Krøsus av Lydia. Og krøsus har blitt et ord i ordlisten til og med. Det betyr i dag noe slikt som en styrtrik person. Og Krøsus var nettopp det. Han var samtidens desidert rikeste person. Og rikdommen var bygget opp nettopp på forekomstene av elektrum og den rike produksjonen av mynter, som i de nesten hundre årene som var gått fra Kong Gyges til Kong Krøsus tid hadde begynt sin seiersgang i den antikke verden.
Krøsus videreutviklet konseptet til sin oldefar og sine forfedre. Han var den første som skilte mynter i rene gullmynter og rene sølvmynter. De høye verdiene var laget i gull og de lavere i sølv. Han etablerte et bytteforhold mellom gull og sølv på 1:10. På samme måte som Kong Gyges ide om mynter langt på vei er uendret i dag, ble Kong Krøsus konsept med mynter i separate metaller en standard helt frem til vår tid.
Det er mye man vet, men også mye man ikke vet om bruken av de tidligste elektrum-myntene. En ting arkeologene og historikerne grubler på er hvorfor de finner så mange elektrum-mynter når de graver ut templer, men ingen når de graver ut handelsplasser i Lydia. De vet at myntene etter hvert spredte seg vidt omkring til byer lydierne handlet med, men hvorfor finnes de ikke på markedsplassene i Lydia?
Noen steder kan man finne opplysninger om de første myntene fra øya Aegina, rett utenfor Athen, og ifølge enkelte eldre kilder kan det øyensynlig se ut til at de første myntene fra Aegina utkom så tidlig som år 700 f.Kr. Men historikere har kommet til at myntene fra Aegina ble utgitt senere, og det er konsensus blant historikere og numismatikere om at Lydia var først. Lydias kongedømme gikk under med Kong Krøsus. Rundt år 540 f.Kr ble Lydia erobret av perserne, og de ioniske bystatene gikk med i dragsuget. Kongedømmet varte mindre enn to hundre år. Men om kongedømmet i Lydia gikk inn i historiens mørke gjorde ikke de lydiske kongenes store oppfinnelse det. Sjelden har et så lite kongedømme satt er sterkere preg på verdenshistorien.