Han er den første europeiske kongen som drar på korstog til det forjettede land, og baner vei for Rikard Løvehjerte, Tempelridderne og de andre kjente korsfarerne.
Sigurd Jorsalfare var ikke den første nordmannen som dro. Allerede I 1102 hadde en gruppe under lendmannen Skofte Ogmundsson fra Giske på Sunnmøre dratt på korstog til Jerusalem og deretter til keis-eren i Konstantinopel, hvor de meldte seg i tjeneste. Og under ledelse av den normanniske viking-etterkommeren Bohemond og andre europeiske aristokrater setter tusenvis av andre nordmenn nesen mot Jerusalem. Dette er en lite kjent del av Norgeshistorien for mange, men uhyre spennende, selv om det også er en historie preget av brutal fremferd av nordmennene. Og tro det eller ei, men nå har det dukket opp et fantastisk parti med sølvmynter fra ett av de første korstoget. Sett deg ned og les!
Verdens mektigste mann
Vi starter med litt historisk rekapitulasjon først: Det bysantinske riket var etterfølger-en etter Romerriket, og var en enorm maktfaktor i østre del av Middelhavet i hundrevis av år. Hovedstaden var Konstantinopel, eller Miklagard som vikingene kalte det (i dag Istanbul). Her satt keiseren av det bysantinske riket, den mektigste og rikeste mann i hele verden. Jerusalem i datidens Palestina var i begynnelsen en viktig del av det bysantinske riket, og ikke minst viktig som «den kristne hovedstaden».
Det bysantinske riket representerte i årevis kristendommens kontroll i og rundt Middelhavet. Men i 636 skulle dette endre seg. Det muslimske kalifatet tok Jerusalem og i hundreårene som fulgte rykket muslimene frem og tok land etter land i Nord-Afrika og rykket etter hvert inn i Spania. Ordentlig krise for keiseren ble det i 1072. Da tapte bysantinerne et stort slag mot det muslimske kalifatet og hele dagens Tyrkia ble underlagt muslimene. Kalifatet sto ved Bosporosstredet (som i dag skiller Asia og Europa), og keiseren var redd for at Konstantinopel og dermed han selv og det bysantinske riket snart ville falle, om muslimene avanserte videre vestover.
Kristne leiesoldater
Keiser Alexios den første appellerte derfor til paven om å oppfordre landene i Europa til å sende soldater for å stå imot en muslimsk fremrykking i Europa. Dette var definitivt noe paven var glad for. Kirken hadde allerede begynt å argumentere for det de kalte «rettferdig krig» for å vinne tilbake Jerusalem. Under et stort kirkelig møte i Clermont i Frankrike i 1095 ble 300 biskoper og prester fra hele Europa, Norge inkludert, oppfordret til å overbevise kristne i Europa om å melde seg som leiesoldater for keiseren i krigen mot muslimene.
Kirken lovte evig syndsforlatelse og velsignelse til alle som ville være med på korstoget. Men man truet også med bannlysning om de av en eller annen grunn hoppet av. Og responsen var fenomenal. Det er antatt at så mange som 100.000 soldater og andre fra hele Nord- og Vest-Europa under ulike ledere meldte seg til det første korstoget i perioden rundt år 1100.
De kristne tar Jerusalem tilbake
Men planen gikk ikke helt som keiser -Alexios hadde ønsket seg. I stedet for å stille opp for ham i kamper mot muslimene, ønsket de ulike europeiske lederne selv å nedkjempe muslimene for å sikre seg egne stater innerst i Middelhavet. Allerede i 1099 falt Jerusalem til Baldvin den første fra Frankerriket. Paven var storfornøyd, og var sikkert likegyldig med at Baldvin utropte seg selv til konge for staten Jerusalem, som dekket mye av det som i dag er Israel. Det viktigste for paven var at kristne igjen hadde kontroll og tillot pilgrimmer å dra til Jerusalem. Keiser Alexios var derimot neppe like fornøyd. Han hadde antatt at korsfarerne skulle vinne tilbake land for ham selv og det bysantinske riket.
En av de første store korstogslederne var Bohemond, og alene antar man at han samlet 30.000 frivillige korsfarere. Bohemond var etterkommer av vikingene som hadde slått seg ned i Normandie. Om hans familie stammet fra Norge eller Danmark er umulig å fastslå, men på Cotentin-halvøya i Normandie, der familen bodde, var det et betydelig større norsk enn dansk innslag.
Man vet ikke hvor mange nordmenn som sluttet seg til Bohemonds hær, eller de andre hærene ledet av ulike europeiske aristokrater under det som kalles det første korstoget. Men det er morsomt å lese mye av det som er skrevet i samtiden. Den engelske krønikeskriveren William av Malmesbury beskrev den store oppslutningen om korstogene slik: «Waliseren forlot sine jaktturer, dansken sitt drikkebeger og nordmannen sin tørrfisk» for å slutte seg til korstogene. Datteren av keiseren beskrev oss slik: «Væringene kom fra nordregionen; og med dette mener jeg barbarene som bærer øks».
Evig syndsforlatelse
Sigurd Jorsalfare ville også følge pavens oppfordring. Han var kristen og ville gjøre sin plikt som paven befalte, og ville sikre seg syndsforlatelse. Å dra til Jerusalem var på den tid knyttet til enorm prestisje. Sigurd Jorsalfare samlet en hær på mellom 5.000 og 10.000 nordmenn. Sammen med Bohemond og de andre aristokratenes hærer må det ha vært en anselig andel av norske menn i den rette alder som dro avgårde – for alt vi vet kanskje oppimot 15.000 mann eller mer. Når vi vet at det rundt år 1100 kun bodde noen få hundre tusen i Norge forstår vi at dette utgjorde en stor andel av alle menn i krigførings- alder. De som dro var nok fristet av evig syndsforlatelse og Guds miskunn, men det var sikkert mange fattige nordmenn som så muligheten til inntekter for seg og sin familie. Korstogsfarerne ble betalt godt, og fikk del av inntekter fra herjinger på veien.
Sigurd Jorsalfare dro fra Norge i 1107 med 60 skip, bare 17 år gammel. Første stopp på ferden var England, hvor han overvintret til 1108. Her hadde hans avdøde far Magnus Berrføtt fått anbrakt en stor del av sine skatter; nærmere bestemt i Lincoln. Ved hjelp av den engelske kong Henrik I, sønn av Vilhelm Erobreren, fikk Sigurd hånd om skattene. Dette var helt avgjørende for finansiering av reisen.
På vei videre mot Jerusalem raidet og kriget hæren av nordmenn. I alt åtte slag deltok de i, og vant alle. Mest berømt er aksjonen på øya Formentera like ved Mallorca. Her hadde hundrevis av nord-afrikanske pirater som herjet Middelhavet i flere tiår tilhold i en stor hule høyt opp i den bratte skråningen på øya. Hula var uinntagelig for de som ville angripe. I bratt oppoverbakke er det vanskelig å vinne et slag.
Enorme skatter
Men Sigurd Jorsalfare visste råd. Ifølge Snorre Sturlasons «Heimskringla» fikk den store hæren dratt to båter på land på andre siden av øya og dratt de videre helt over til skråningen ned mot den store hulen. Det var loddrett ned til hulen, og utfor kanten låret de ned to båter fulle med norske krigere. Piratene hadde ikke en sjanse, og flyktet innover i hulen. Nordmennene laget da et stort bål ved huleinngangen, slik at alle piratene inne i hulen ble røykforgiftet og omkom, og nordmennene kunne forsyne seg. I skaldekvadene står det at dette var de absolutt største skattene Sigurd Jorsalfare vant.
Historikere tror at Sigurds plan var å slutte seg til Bohemonds hær. Men beskjeden kom etter hvert til Sigurd om at Bohemond hadde lidd et bitter tap og at hæren var desimert. Bohemonds hær dro først til et område innerst i Middelhavet, litt nord for dagens Israel, hvor de raskt beseiret en viktig borgby for muslimene som het Antiokia. Men i stedet for å meddele keiseren at denne viktige byen var vunnet tilbake, proklamerte likegodt Bohemond at han utnevnte seg til konge over Antiokia. Han opprettet en stat ved samme navn som dekket et betydelig område, på størrelse med Danmark. Han ga seg ikke med det. Han ville ha kontroll over større områder, og gikk mot keiseren.
Bilde: Sigurd Jorsalfare og hans menn benyttet kortogsferden til å plyndre på ferden og vant til sammen åtte slag. Illustrasjon: Shutterstock/Merkur Grafisk
Canosa-gang
Første målet for Bohemond og de 30.000 norske og europeiske korsfarerne i følget hans var borgbyen Dubrovnik (den gang Dyrrachium) ved Adriaterhavskysten i dagens Kroatia. De beleiret byen, men etter hvert ble de utsatt for en effektiv blokade av keiser Alexios. Bohemonds menn ble klemt inne mellom to fiendelinjer. Det gikk ikke bedre enn at 27.000 menn enten sultet i hjel eller ble drept, og vi må anta at dette også rammet nordmennene i Bohemonds hær hardt. Bohemond ga etter hvert opp, men først måtte han underskrive en ydmykende avtale med keiseren, i en by som het Canosa. Her måtte han gi fra seg herredømmet i Antiokia og alle skattene han hadde, men kunne få lov å styre i Antiokia som vasall (underkonge) under Alexios. Selv om uttrykket «canossa-gang» (to s-er) spiller på noe annet - Henrik IVs ydmykende botsreise for å hindre å bli lyst i bann av pave Gregor VII - er det passende å bruke også om denne historien. Etter dette var det uaktuelt for Sigurd Jorsalfare å slå seg sammen med Bohemond.
PROFIL Sigurd Jorsalfare
► Sigurd I Magnusson 1090-1130
► Sønn av Magnus Berrføtt
► Konge av Norge fra 1103 til sin død i 1130, -enekonge fra 1123
► Deltok i det første korstoget som første -europeiske konge
► Fikk en flis av Jesu kors som en relikvie på sin korsfarerferd, som i dag er utstilt i Kultur-historisk museum
FAKTA KORSTOGENE
► Felttog for å sikre kristen kontroll over Det hellige land
► De fleste godkjente av pavenForegikk fra det 11. til det 13. århundre
► Det første korstoget fant sted i årene 1095-1099
► Det var totalt syv store korstog og flere mindre i løpet av middelalderen
► Navnet kommer av det røde korset -deltagerne festet til høyre skulder
På et tidspunkt måtte Bohemond rømme Antiokia, for ikke å bli drept. Historien forteller at han ble lagt i en kiste med en død, råtten og stinkende hane på brystet, så båren skulle kunne bringes ut av Antiokia mot Sicilia uten at noen skulle oppdage at Bohemond fortsatt var i live. I 1111 døde han. Bohemonds sønn var to år da Bohemond døde, og etter et intermesso med Bohemonds nevø som vassal-konge i Antiokia ble Bohemond den yngre konge. Han ble kalt Bohemond den andre.
"Å dra til Jerusalem var den tid knyttet til enorm prestisje. Sigurd Jorsalfare samlet en hær på mellom 5.000 og 10.000 nordmenn."
Etter hvert ankommer Sigurd Jorsalsfares hær Jersusalem. De blir varmt mottatt av kong Baldvin og de to kongene går hånd i hånd opp midtgangen i Jesu gravkirke. Sigurd mottar flere relikvier fra Baldvin, inkludert det som etter sigende skal være en flis fra Jesu kors, montert i midten av et flott sølvkors. Dette korset med flisen kan man i dag studere i Kulturhistorisk Museum i Oslo. Etterpå døpes Sigurd og hans menn i Jordan-elven.
Det gode vennskapet følges opp av at Sigurds hær hjelper Baldvin med å ta den siste store kystbyen i området; Sidon i dagens Libanon, etter en beleiring på 47 dager. Så begynner Sigurd Jorsalsfares hjemtur via Konstantinopel, hvor han møter keiseren. Størstedelen av hæren blir igjen og verver seg for keiseren, mens en liten gruppe nordmenn med Sigurd i spissen selger skipene og setter nesen hjemover på hesteryggen.
Hodet kuttet av
Bohemond den andre skal etter hvert miste Antiokia til kalifen i Egypt, og blir selv tatt av dage i ung alder. Kalifen ber om å få Bohemonds hode plassert i et sølvskrin og sendt til seg. Som viking-etterkommer har den unge Bohemond lyst, fint hår, som kalifen visstnok setter pris på.
Det første korstoget under Sigurd -Jorsalfare, Bohemond og titusener av nordmenn og andre vest-europeiske korsfarerne er en brutal del av historien vår, men viktig for å forstå kirken i middelalderen og religionskampen som pågikk.
Bohemond III-mynten: Korsfarer-mynten fra Bohemond III er en av klassikerne blant konsfarer-mynter Den er utgitt midt på 1100-tallet.
Sigurd Jorsalfare og Bohemond -tilhørte det første korstoget. Paven og kirken oppfordret uavlatelig til rekruttering av korsfarere. I dag snakker man om ni ulike korstog fra slutten av 1000-tallet og frem mot midten av 1400-tallet. De fleste korsfarerne kom fra Frankerriket. Den mest sagnomsuste av dem alle er nok Rikard Løvehjerte. Han var sønn av kong Henrik II, og var på slutten av sitt liv også konge av England. Men størstedelen av sin karriere var han konge over varierende deler av det som i dag er Frankrike; både -Normandie og det området i syd hvor Provence i dag ligger, som den gang var et eget kongedømme under navnet Aquitania.
Richard Løvehjerte
Richard Løvehjerte er blant annet berømt for å ha tatt Kypros. Dette ble et viktig brohode for de senere korstogene. Kontrollerte man Kypros var det lettere å angripe de muslimske statene langs Middelhavets østlige kyster. Richard Løvehjerte ettermæle er nok påvirket av at han gikk spesielt brutalt frem mot muslimer.
Da Richard Løvehjerte skulle finansiere korstoget sitt solgte han slott og flotte baron-titler over en lav sko. Det måtte enorme summer til for å finansiere en stor hær som skulle være på tokt i årevis. Det er sagt at han visstnok har uttalt at han gjerne hadde solgt London hvis det var mulig, for å reise nok penger.
Alle midlene Richard Løvehjerte skrapte sammen for å finansiere korstog-et sitt gikk til å kjøpe sølv og slå mynter. Disse myntene ble brukt til å betale for soldatene og for å kjøpe forsyninger etter hvert som man rykket frem til fots fra Frankerriket helt til Midt Østen. Det er mulig å få tak i sølvmynt-er slått under Richard Løvehjerte. Kors-farer-myntene til Richard Løvehjerte er utgitt Frankerriket og en av dem er den eneste mynten i sitt slag som bærer hans navn. Den er ettertraktet.
Richard Løvehjertemynt: Ettertraktet korsfarer-mynt fra Rikard Løvehjerte. Dette er eneste mynt med hans navn.
Kirken slo mynt
I Frankerriket var kirken svært engasjert og involvert i korstogene. Erkebiskopene sto i spissen for både rekruttering og finansiering. Ved sjeldne anledninger fikk kirken privilegier som gjorde at de kunne slå mynter som de overleverte til krigerkongene. De mest kjente av de franske korsfarer-myntene utgitt av kirken er myntene fra erkebiskopene i Valence (fransk distrikt). De er utgitt på slutten av 1100-tallet og på begynnelsen av 1200-tallet. De bærer motiv av kors på ene siden og en engel på den andre. Men noen engler var ikke korsfarerne!
Det var ikke bare i det bysantiske riket det satt en keiser. Det gjorde det også i det tyske imperiet, som formelt het det hellige tysk-romerske riket, og oppstod under keiser Otto tidlig på 900-tallet. Riket tok sin legitimitet fra paven i Roma, derav navnet. Det inkluderte til tider Nord-Italia, men ikke Roma. Keiser fra det tyske imperiet var også ivrig deltaker i korstogene. Mest kjent er Frederik Barbarossa. Under Barbarossa ble det slått millioner av tyske sølv-pfenninger for å finansiere korstogene. Han falt av hesten og druknet i en elv under et strabasiøst korstog, et sted i dagens Tyrkia. Liket ble fraktet til Antiokia, hvor han ble gravlagt, under Bohemond-familiens beskyttelse. Samlere av korsfarer-mynter inkluderer gjerne Barbarossas mynter fra det tysk-romerske riket.
Erkebiskop Valence-mynt: Kirken i Frankrike produserte sølvmynter for å bistå med å finansiere korstogene. Denne er utgitt av erkebiskopene i Valence.
To typer korsfarer-mynter
Når man snakker om korsfarer-mynter deler man de ofte i to kategorier: Den ene er de myntene som ble slått i Europa for å finansiere korstogene, og som fungerte som betaling for soldater og frivillige og som betaling for de enorme forsyningene som måtte til for å holde store hærer i bevegelse i gang. Den andre er mynter utgitt av kongene som skapte egne stater i Midt-Østen. De var fire slike ledende korsfarer-stater: Antiokia (i dagens nordvestre Syria), Edessa litt øst for Antiokia (dagens nord-Syria og sør-Tyrkia), Tripoli litt sør for Antiokia (dagens Libanon) og Jerusalem (omtrent dagens Israel).
Tempelridderne var en katolsk, militarisert fransk klosterorden. Tempelridderne skulle beskytte korstogsfarere, men ble etter hvert en egen kraft i de opprivende stridene omkring kampen om Jerusalem. Tempelridderne hadde Kypros som sitt kjerneområde og utga etter hvert mynt-er de også. Disse er litt sjeldne å komme over.
Korsfarer-mynter er et populært samlerområde fra Middelalderen, og representerer mynter fra en brutal del av Europas historie. Det hyggelige er at det er mulig for vanlige samlere å skaffe seg slike sjeldne, historiske mynter for en ganske overkommelig pris. De er ofte røffe og lite prangende i sin utforming, laget som de var under en krevende tid, men de forteller litt av en historie.
Korstogene: Kongene og lederne som var i spissen for korstogene var ofte først og fremst opptatt av å skaffe kongedømmer for seg selv. I forbindelse med det første korstoget (slutten av 1000-tallet og begynnelsen av 1100-tallet) ble det opprettet fire nye korsfarer-stater: Kongedømmet Jerusalem, landet Tripoli, landet Edessa og fyrstedømmet Antioch. Sistnevnte ble styrt av normannerslekt.
Utrolig myntfunn -brakt til Norge
- Bortsett fra flisen fra Jesu kort på Kulturhistorisk museum og en mengde skaldevers og andre nedtegninger er det ikke så mye håndfast igjen i dag. Derfor er det derfor utrolig spennende når man av og til finner mynter slått i korsfarer-statene som fantes i en kort periode, hovedsakelig på 1100-tallet.
- Nylig dukket det opp et fantastisk parti med sølvmynter fra Bohemond den tredje, utgitt i Antiokia. Bohemond den tredje styrte normanner-riket Antiokia innerst i -Middelhavet fra 1163 til 1201. I en kort tid regjerte han også i Jerusalem. Han ble tatt til fange av den respekterte leder-en for det muslimske kalifatet, Saladin, men kjøpte seg fri gjennom myntene sine og ved å løsgi muslimske fanger.
- Myntene har vært i et kjent britisk mynthus’ eie i noen tiår. Man vet ikke opphavet til partiet, men kanskje er det mynt-er som har gått som betaling til en eller flere korsfarere. Myntene er utrolig flotte og har ikke sirkulert over særlig lang tid. I 1980 ble det funnet store mengder mynter fra korsfarer- tiden i nettopp Antiokia, og det er slettes ikke usannsynlig at myntene stammer fra dette funnet, men det vet vi ikke.
- Samlerhuset har kjøpt hele partiet, og sånn har myntene fra viking-etterkommeren Bohemond den tredje etter mer enn åtte hundre år kommet til Norge. De minner oss om at mer enn 10.000 nordmenn deltok i disse korstogene
- På den ene siden kan vi se et kors, som er typisk for kors-farer-mynter fra denne tiden. Myntene skulle jo symbolisere de kristnes kamp mot muslimene, og kampen om kontroll over Jerusalem. På den andre siden ser vi et bilde av Bohemond den tredje. Mynten er såkalte billion--mynter, det vil si mynt med en kopper-kjerne og sølv rundt. Sølvinnholdet er inntil 40%. Mynten veier omlag ett gram, som var definisjon på en penny på den tiden. Dette var Middelalderens primære myntenhet. Penny het pfenning på tysk og denier på fransk.