I løpet av andre verdenskrig ble tusenvis av frivillige nordmenn trent opp til krigstjeneste hos Little Norway i Canada. Mange av dem ble jagerflyvere som ofret livet sitt for vår frihet – kun én av fem overlevde krigen.

Flytreningsleiren Little Norway i Toronto i Canada ble åpnet 10. november 1940. Her fikk både flyvere, navigatører, telegrafister og fly mekanikere grunnutdannelsen sin.

Leiren ble raskt et frihetssymbol og PR-senter for Norges kamp mot nazismen i NordAmerika, og den ble ofte besøkt av blant annet kronprinsparet og deres barn.


FLYKTET FOR Å BLI MED I KRIGEN

Allerede sommeren 1940 begynte strømmen av norske flyktninger til Sverige, eller over Nordsjøen til Storbritannia. Da nyheten om etablering av en flytreningsleir ble kringkastet på BBC, der kontreadmiral Hjalmar RiiserLarsen og major Ole Reistad oppfordret frivillige til å melde seg, pakket mange unge menn ryggsekken og dro avsted.

Fra kysten dro man gjerne over Nordsjøen fra byer som Kristiansand, Flekkefjord, Bergen og Ålesund. De fleste mønstret av på Shetland, men noen seilte videre til Skottland. Motorproblemer, miner, været, oppbringelse av tyske fartøyer eller bombing og beskytning fra tyske fly var bare noen av farene underveis. Nordsjøtrafikken krevde også menneskeliv når båtene sank, eller flyktningene ble arrestert og henrettet av tyskerne.

LANG REISE

Noen fremtidige flyverrekrutter gikk til fots eller på ski over svenskegrensen. Kom man seg til Stockholm og fikk visum fra den hjelpsomme sovjetiske legasjonssjefen Aleksandra Kollontaj, gikk reiseruten østover. Hovedruten gikk til Moskva, tog til Vladivostok med Trans Sibir-ekspressen, så med skip til USA – noen ganger via Japan. Dette varte frem til japanernes angrep på Pearl Harbour 7. desember 1941.

Andre reiste fra Moskva til Odessa ved Svartehavet, tok så sjøveien til Istanbul, videre med tog til Basra i Irak og med fly eller skip til Bombay (Mumbai) i India. Skip fra den norske handelsflåten som var innom indiske havner kunne ta flyktningene til østkysten og vestkysten av Canada og USA.

HVALFANGERE, MASKINISTER OG STUDENTER 

Flere av de norske frivillige kom fra hvalfangst i Antarktis. Da det tyske overfallet på Norge kom seilte alle norske skip til alliert havn, og da i hovedsak i Storbritannia. Mange frivillige ankom leiren til den norske bataljonen i Dumfries i Skottland, før ferden gikk videre med skip i konvoi til Halifax eller New York. Derfra bar det med tog til Toronto. 

Frivillige rekrutter som meldte seg i porten til Little Norway-leiren var tidligere sjøfolk på norske handelsskip før krigsutbruddet, studenter ved utenlandske skoler og universitet, eller barn av norske foreldre som vokste opp utenfor Norges grenser.

Da tyskerne fra 1942 slo hardt ned på nordsjøtrafikken, valgte brorparten av de som ønsket seg til Little Norway fluktveien via Sverige. De siste krigsårene kom flere frivillige nordmenn i passasjerfly med den såkalte Stockholmsruten, som fløy mellom Bromma ved Stockholm og St. Andrews i Skottland.

3000 FLYVERE OG BAKKEMANNSKAPER 

Over 3000 nordmenn eller folk med norske røtter dro til Little Norway under krigen. Fra mai 1942 ble leiren gradvis overført fra Toronto til Muskoka litt lenger nord. Øverste sjef fra januar 1941 var major Ole Reistad, som senere ble oberst. Han ble glad når han møtte frivillige som hoppet på ski eller kjørte slalåm – de mente han ofte ble gode flyvere.

Det var ikke alle som kom igjennom nåløyet. For hver flyver i luften trengte man fem mann på bakken, og bakkepersonellet gjorde en vel så viktig krigsinnsats som flyverne.

På nyåret 1945 ble den norske fly treningsleiren flyttet til Winkleigh i Devon i England. Little Norways siste leir kommandant, Ludvig Brannvoll, ble på sin post til august 1945 – tre måneder etter frigjøringen.