Da Henrik Wergeland-statuen i Kristiania skulle avdukes 17. mai 1881 ble det laget tre ulike medaljer til anledningen. Det var en stor begivenhet som samlet hele byen, og Bjørnstjerne Bjørnson holdt talen for dagen. Wergelands portrett prydet selvsagt medaljene, og to av dem ble solgt med hempe og nasjonalfarget bånd. Feiringen var en kostbar affære, og de som ville delta måtte kjøpe en av medaljene. De ble solgt i tusenvis, og en ny tradisjon ble etablert. I alle år fram til 1920 ble det årlig laget nye 17. mai-medaljer – med unntak av krigsåret 1918.

De første årene var medaljene svært enkle: Det holdt med en krans og en dato. Da myntgravør Ivar Throndsen ble inspirert, da kom også de virkelig flotte medaljene. Throndsen fant ikke opp 17. mai-medaljene, men han gjorde dem til små kunstverk. Samtidig var han en svært driftig forretningsmann, og fikk solgt ideene sine til 17. mai-komiteen i Kristiania. Han skaffet seg også et svært godt distribusjonsapparat gjennom skolene i Kristiania, og solgte medaljene ned til noen øre stykket. Throndsen solgte medaljer fra 1886, men han laget også medaljer for 1884 og 1885; de var nok mest forsøk som det ikke ble laget mange av. 17. mai-medaljene ble laget i sølv for komitemedlemmene, og i tambak for de som ville ha dem litt gyldne og i aluminium til barna og folk flest. Flere titalls tusen medaljer ble laget hvert år. Throndsen preget medaljene ved Den Kongelige Mynt, og solgte dem gjennom sitt private medaljeforetak. 17. mai-medaljer har alltid vært resultatet av privat initiativ.

17. maifeiringen var litt annerledes på slutten av 1800-tallet enn det vi er vant til. 1890-årenes feiring var oppstykket. Grunnlovsdagen ble en demonstrasjonsdag, en dag for å fremme krav til endringer både i Grunnloven og samfunnet ellers. Det ble arrangert flere togmønstringer. Allerede i 1894 måtte 17. mai-komiteen i Kristiania kaste inn håndkleet. Unionsspørsmålet skapte sorte skyer på en ellers fin vårdag.

Venstre og Høyre støttet hver sine togmarkeringer – det ene for å bevare Grunnloven, det andre for å oppløse unionen med Sverige. Arbeiderpartiet hadde allerede i en årrekke arrangert demonstrasjoner for allmenn stemmerett. De fokuserte etterhvert også på fred og mot aggresjon mot Sverige. Selv avholdsfolket fant det for godt å arrangere demonstrasjonstog 17. mai.

Ivar Throndsen klarte det kunststykket å lage medaljer som kunne omfavnes av både Høyre og Venstre. De nasjonale innskriftene om «Rop: Leve Norge!» (1896) og «Jeg vil værge mitt land» (1897) støtte ingen av partene. Arbeiderpartiet lagde derimot sine egne medaljer, og disse er sjeldne og ettertraktede av samlere idag. «Fred mellom folkene» (1896), «Stemmeret for kvinder og mend» (1899) var typiske innskrifter for disse medaljene.

Det var først på 1900-tallet de voksne borgerne klarte å samle seg igjen om en felles marking av Grunnlovsdagen. Barna gikk foran med et godt eksempel. : «Om det bliver aldirg saa mange Demonstrationstog for dit og dat,» skrev Kristianiaposten i 1896,  «vedbliver de smaa hver 17de Mai, at være Bærere af Nationens Samling og Enhed, Glæde og – Visdom.» Det er så sant den dag idag.

Medaljene var først og fremst et fenomen i Kristiania. Throndsen sendte riktignok medaljer til flere byer, slik som Drammen og Skien. Det ble laget en medalje for Trondhjem i 1896, men den er så sjelden idag at den neppe kan ha vært særlig utbredt. Det samme gjelder Ole Bull-medaljen man laget i Bergen i 1901.

Kongefamilien og nasjonale helter og diktere hadde sin naturlige plass på 17. mai-medaljene. Flotte portretter ble gjerne fulgt av poetiske innskrifter. Roald Amundsen ble hedret med en medalje i 1912 etter han ledet en ekspedisjon til Sydpolen: «I fædres spor for hjem og fosterjord.» Throndsen var kjent for å dikte i metall, og stor mer poetisk enn omskriften rundt Henrik Ibsen og Fridtjof Nansen på medaljen i 1899 ble det ikke: «Dyb som Ibsen, sterk som Nansen, blomster søk til frihedskransen».

17. mai-medaljer var god butikk for myntgravør Throndsen, og det var flere som ville gjøre penger på medaljesalg. Noen – ukjent hvem – fikk laget medaljer i Tyskland. Dette var flotte medaljer laget av en av de største medaljeprodusentene i Europa. Også de tyske medaljene hedret kongefamilien og våre nasjonale helter som admiral Tordenskiold.

Etter 1920 ble det laget få 17. mai-medaljer. Medaljegravør Halfdan Rui (1905-1978)  laget en medaljen med kong Haakon VIIs portrett i 1945. Det ble naturlig nok en svært flott medalje som solgte i noen tusen eksemplarer, men ikke mer enn en snau tiendedel av hva Throndsen fikk til da 17. mai-medaljene var på sin høyde. Kong Olav V ble også hedret med en medalje i 1958 gravert av myntgravør Øivind Hansen.

Ildsjeler i Kongsberg Myntklubb tok opp tradisjonen igjen i 1989. I noen år ble det igjen laget 17. mai-medaljer, og da i den gamle tradisjonen. Kongefamilien og nasjonale helter som Thor Heyerdahl fikk sine medaljer, og det gjorde også Ivar Throndsen. Utbredelsen ble ikke veldig stor, men det ble laget nok medaljer til samlere og andre spesielt interesserte.

I 2010, 2011 og 2012 utga Den Norske Myntverket en serie 17. mai-medaljer. Denne gangen ble det førsøkt å gi dem et utseende som la medaljene nærmere tradisjonelle 17. mai-sløyfer. Motivet på medaljene var i den gode gamle medaljetradisjonen, og på første utgave var kong Olav V. Han var kjent på 17. mai-medaljene allerede som liten gutt i 1909. Neste utgave hedret krigshelten Max Manus, og den siste utgaven var en gjenutgivelse av Ivar Throndsens flotte medaljen over Roald Amundsen i 1912. Medaljene ble spredt i stort antall og mange brukes fremdeles selv om det er noen år siden de ble utgitt.

Historien om 17. mai-medaljene gjenspeiler historien om da vi for alvor begynte å feire Grunnlovsdagen. Medaljene er flotte små kunstverk som illustrerer hva vi setter mest pris på ved Norge og Grunnloven. Kanskje vi atter en gang kommer til å oppleve 17. mai-feiring med medaljer en gang i fremtiden - hvem vet?

Tekst: Kjetil Kvist