31. januar 1941 forlot den allierte konvoien «SL64» Freetown i Sierra Leone med kurs for Liverpool. I spissen for konvoien gikk fjorten mindre skip. Ett av dem var «MS Borgestad» ført av kaptein Lars Grotnæss fra Telemark.

I konvoien seilte også det britiske lasteskipet «SS Gairsoppa.» Skipet var oppkalt etter den indiske handelsbyen «Gersoppa», like ved det mektige fossefallet med samme navn, ved elven Sheravathi. 

MED EN SKATT OM BORD

Skipet hadde tatt inn sin dyrebare last i havnebyen Calcutta, fra en av Storbritannias rikeste kolonier; India. I de forfalskede fraktpapirene står det at skipet førte skrapjern. I realiteten var det 109 tonn sølv om bord til den svimlende sum av 38 millioner amerikanske dollar, målt i dagens pengeverdi. Sølvet skulle redde Englands hardt prøvede krigsøkonomi i kampen mot Hitler-Tyskland. Det var derfor av vital betydning at nettopp dette skipet skulle komme helskinnet fram.

I ATLANTERHAVET LURTE FIENDEN

Det var uvær og tung sjø. Skipene stampet i mot. Den 4. februar hadde det tungt lastede

skipet allerede brukt opp foruroligende mye av kullreservene om bord, som var det livsviktige

drivstoffet for maskinen. Konvoien hadde beregnet å holde en fart av ca 8 knop, og de siste skipene var etter hvert beregnet å ta igjen de første, men uværet økte på.

JAKTET AV TYSKERNE

Om bord på «MS Borgestad» i front av konvoien, holdt kaptein Lars Grotnæss et vaktsomt øye med skipets kurs og havet forut. Det verst tenkelige synet dukket fram av tåkehavet. «Admiral Hipper» var søsterskipet til Blücher. Med nesten førti kanoner og flere torpedorør ombord var krysseren et av de mest fryktede skip i Tysklands flåte. Etter å ha senket samtlige skip i en tidligere konvoi og tatt til fange mannskapet på ett av dem, så hadde de fått informasjoner om at en særdeles viktig konvoi var på vei. Nå jaktet de på den og påtraff til alt hell fortroppen.

EN SKJEBNESVANGER BESLUTNING

På konvoiers vis startet båtene å spre seg ut i en vifteform i 180 grader for å forsøke å komme seg unna det tyske krigsskipet. Da er det at et av skipene plutselig foretar en helt uventet manøver. Det snur, og i stedet for å forsøke å  rømme bort fra den tyske krysseren, så setter det kursen like mot det tyske krigsskipet. Med en lettkanon om bord målt mot tyskernes enorme slagkraft så var dette rått parti. På halvannen kilometers avstand beordret kaptein Grotnæss ild! Skuddet kunne ikke ha vært mer velplassert. Kanonens våpenkraft traff Admiral Hipper midt på broen! En liten lettkanon fra en norsk lastebåt rammet den tyske marinens stolthet midt i skipets kommandosentral. Skadene ble så store at krigsskipet senere måtte søke til havn i Brest for å reparere skadene på det tyskkontrollerte franske verftet. Hvorfor foretok kaptein Grotnæss denne halsbrekkende manøveren? Var det fordi han tenkte at dersom bare én av båtene kunne oppholde det tyske krigsskipet for en stakket stund, så ville de andre få større sjanse til å kunne komme seg unna? Visste han, som førte an som en av lederbåtene i konvoien, om den helt spesielle og verdifulle lasten til et av skipene i konvoien? En last som for all del måtte nå fram til England for å redde alliansen i kampen mot Hitler? Koste hva det koste ville. Eller tok han beslutningen ut fra det samme heltemot som klarte å gjennomføre spektakulære sabotasjeaksjoner som tungtvannsaksjonen i Telemark? Vi får aldri vite det. Admiral Hipper slo grusomt og nådeløst tilbake.

«MS BORGESTAD» BLE DELT I TRE

Skipet gikk rett ned og alle de 31 om bord omkom. Også den amerikanske kvinnelige forloveden til en norsk sjømann som hadde fått lov til å være med skipet på hjemvei. Tragedien var et faktum. Der og da virket det hele som et håpløst selvmord på seg selv og hele mannskapet som alle mer eller mindre kom fra samme bygd i Telemark. Fordømmelsen var hard.

EN DESPERAT SITUASJON

Den 14. februar var situasjonen ombord på «SS Gairsoppa» desperat. Vinden hadde igjen økt i styrke. Kullreservene om bord var på det nærmeste oppbrukt og skipet måtte legge om kursen for å søke nødhavn i Galway på den irske vestkysten for å ha noe håp om å kunne berge seg videre. Et tysk fly var gått på vingene for å lokalisere rømlingene. Og denne dagen lykkes de. Snart var en tysk ubåt i posisjon. 50 grader og 14 minutter. Ild! Torpedoene sendte Gairsoppa til bunns. 34 mann kom seg om bord i en livbåt. Vannforsyningene var elendige. De måtte rasjonere med en kopp vann per mann per dag. Etter tretten dager om bord og ingen redning var det kun fem overlevende igjen. Livbåten fløt mot klippene i Cornwall. I den harde stormen ble livbåten knust til pinneved. En eneste overlevende ble heist på land og kunne fortelle om de fryktelige hendelsene som hadde foregått på havet. Men også kanskje om den heltemodige beslutningen til kaptein Grotnæss. Da en norsk lastebåt med lettkanon alene angrep Tysklands største og mest fryktede krigsskip.

VERDT MER ENN EN MILLION MENN

Norwegian sailors on the seven seas »worth far more than one million men, to the United Nations,» sa Admiral Land. Admiralen hadde ansvaret for handelsflåten under Roosevelt. Dessverre var dette en beundring som ble dårlig ivaretatt og verdsatt av Norge etter krigen. Hele den norske flåten, som den gang var en av verdens største, var samlet i «Nortraship » og deretter underlagt en felles alliert kommando for alle allierte skip i handelsflåten. For at de engelske og norske sjøfolkene skulle ha tilnærmet samme lønnsnivå under krigen, så ble det avtalt med de norske sjøfolkene, som gjennomgående hadde høyere mannskapshyrer fra tidligere, at en stor del av lønningene skulle settes av i et fond som de skulle få til utbetaling etter krigen. Etter krigen så var dette fondet kommet opp i den svimlende sum av 43 millioner kroner, noe som den gang var et enormt beløp. Krigsseilerne fikk ikke en krone. Alt ble konfiskert av staten. Gjenoppbyggingen av landet krevde enorme ressurser. Krigsseilerne fikk etter manges mening heller ikke den fortjente heder og ære for sin krigsinnsats som de burde ha tilkommet, for sin heroiske innsats under krigen. Ofte har deres innsats også blitt uteglemt når historien skulle skrives. Ofte var sjøfolkene kanskje også blant dem som hadde falt utenfor i samfunnet og som søkte ut og til sjøs som en siste utvei. Det var kanskje lettere å hedre folk fra universitetsmiljøer og skolerte mennesker som hadde gjort en innsats på land, for den var umiddelbart mer synlig i samfunnet, enn folk som hadde arbeidet med livet som innsats på de syv hav, ofte fjernt fra begivenhetenes gang i Norge, men kanskje med like stor og uvurderlig betydning for krigens utfall, frihet og fred.

SKATTEJAKTEN

2012 startet skattejegerselskapet Odyssey sin leting etter «SS Gairsoppa» utenfor kysten av Irland, etter lange forhandlinger med den britiske regjeringen om en berging av lasten og med en avtale om en eventuell andel av sølvet om bord som bergingslønn. Etter 14 dagers leting ble skipet lokalisert. Dessverre lå skipet på det verst tenkelige stedet i havet, på 4700 meters dyp! Det eneste som til da hadde blitt hentet opp fra så store havdyp var en såkalt sort boks, en ferdsskriver fra et fly som sendte ut oppfattbare signaler. Nå skulle man først ned på enorme havdyp og eventuelt skjære seg gjennom skroget og videre inn i rommet der sølvbarrene lå. For deretter å redde alt sølvet opp til overflaten. Ville det i det hele tatt være mulig? Og ville det kunne være regnings-svarende? Hvor skadet var egentlig skipet? En slik operasjon ville uansett bli svært krevende og kreve store ressurser. Et norsk offshoreselskap fra Bergen ble redningen. Swire Seabed hadde erfaringer med arbeider under vann på store havdyp. Undervannsgående farkoster med hydrauliske sakser og utstyr for å makte jobben. Takket være samarbeidet mellom disse selskapene så klarte skattejegerne å hente opp 48 tonn sølv! Fordelt på 1274 sølvbarrer. Året etter hentet selskapet opp ytterligere 61 tonn sølv fra vraket, og hele skatten var berget! Store deler gikk til den britiske regjering. Alt bortsett fra om lag ti tonn ble smeltet ned og omgjort til raske penger. Samlerhuset fikk kjøpt om lag 5 tonn av av de 10 tonnene som ble bevart. Men hva gjør du med fem tonn sølv. Noen forslag? Spør Ole Bjørn Fausa. Han er en av eierne i Samlerhuset.

KRIGSSEILERNE HEDRES

 Vi har gjennom mange år samarbeidet med gode folk på Hjemmefrontmuseet og Forsvaret, forteller Fausa. Snart ble ideen født om å benytte dette helt spesielle «krigssølvet» til en minnemedalje nettopp til ære for krigsseilerne. Hva ville være mer naturlig enn at det sølvet som var om bord i en av de viktigste konvoiene under 2. verdenskrig skulle hedre nettopp krigsseilerne som var helt avgjørende for krigens utfall? Vi har også fått laget noen sølvbarrer i miniatyr med det autentiske sølvstempelet som stod på de originale barrene fra Bombay. Ett tonn av sølvet ble dedikert til krigsminnemedaljer som hedrer krigsseilerne. Disse medaljene kan man få gratis, mot å dekke fraktkostnaden på 59 kr. Dette er vår måte å gi noe tilbake til samfunnet på for å hedre dem vi mener fortjener all den ære de kan få, sier Fausa. Slik kan krigsseilernes familier også få et synlig bevis og minne om sine familiemedlemmers innsats under krigen.