Vi ser her på del 2 av oversikten over de romerske keiserne, ettersom det rett og slett ble for langt for å holde seg på én side.

De romerske keiserne kort og godt - del 2 (313-476)

Innhold

NB: Det er så mange keisere at keiserne før Konstantin den store en egen side. Det skal være enkelt å manøvrere mellom de to sidene.

De tolv keiserne (27 f.Kr.-96 e.Kr.)

De gode keiserne (96 - 180)

Commodus og femkeiseråret (180-196.)

Severus-dynastiet (193-235)

Krisen i det tredje århundret (235-284)

Firekeiserdømmet (284 - 313)

Konstantin og hans etterfølgere (313 - 396)

Vestromerriket og fall (396-476)

Opprørere gjennom tidene

Konstantin og hans etterfølgere (313-395)

Konstantin og hans motstandere
Konstantin den store (306-337), Licinius (308-24) og medkeiserne Valerius Valens (316-317) og Martinius (324)
Konstantins sønner
Konstantin II (337-340), Constantius II (337-361) og Konstans I (337-350)
Mellomspill og hedenskap
Vetranio(350), Julian den frafalne (361-363), Jovian (363-364)
Det valentinske dynasti, del 1
Valentinian I den store (364-375), Valens (364-378), Gratian (367-383), Valentinian II (375-392)
Opprørere og Theodosius
Theodosius den store (379-395), Magnus Maximus (383-388), Victor (384?-388), Eugenius (392-394)

Etter Diokletian og den noe forvirrende borgerkrigen mellom de mange pretendentene, endte vi i 313 opp med to keisere som sambarbeidet, Licinius og Konstantin. De to jobbet godt fram til da, og de ga Romerriket Ediktet i Milano, som stoppet Den diokletianske forfølgelsen av kristne og ga dem like rettigheter. Der stoppet samarbeidet, og fra 314 av var det to stort sett i krig med hverandre. Dette varte i ti år, da Konstantin den store vant. Han styrte til sin dld, men dessverre for ham var hans sønner kranglevorne, og dro Romerriket inn i nok en borgerkrig, den tredje på 100 år.

Selv om det kronologisk hadde vært riktigst å starte med Konstantin, begynner vi først med de som prøvde å stoppe ham, før vi beskriver Konstantin-dynastiet helt ut og deretter de påfølgende keiserne.

 

 

Konstantin den store (306-337)

Død: Naturlige årsaker

Konstantin den store var mannen som en gang for alle skapte stabilitet i et kaotisk rike. Han fikk ordnet en pengereform som gjorde at mynter igjen fikk troverdighet og økonomien gikk bedre. Under ham ble det store reformer administrativt, politisk, militært, innen handel, skattlegging og svært mange andre deler av riket.

Han var en svært dyktig miltær leder, og allerede i år 306 ble han en av de viktigste militære lederne. Han bekjempet en rekke av tronpretendentene i den tiden, og sammen med Licinius lyktes det ham å skape en allianse som fjernet mange opprørere. Som enekeiser lyktes det ikke bare ham å gjenerobre områder tidligere gitt opp av tidligere keisere, men også å skape en befolkningsvekst der. Det var Konstantin den store som bestemte seg for å bygge en by på restene av en gresk fiskelandsby ved navn Byzantion, som han selv ga navnet Konstantinopel.

Konstantin ble den første romerske keiseren man vet konverterte til kristendommen (Filip araberen konverterte aldri), og det var langt på vei på grunn av Konstantins diplomati at de forskjellige retningene innen kristendom lyktes i hovedsak å samles under én tolkning. Selv om kristendom ikke ble en statsreligion i Romerriket før 30 år etter at Konstantin døde, spilte han en avgjørende rolle i å gjøre kristendommen til en dominerende religion.

Det eksisterte også mørket trekk rundt Konstantin, blant annet at han tok livet av sin svært dyktige eldste sønn, Crispus, av årsaker som fortsatt er uklare. Uansett er han blant de menneskene som i størst grad har forandret verden.

 

Licinius (308-324-313)

Død: Henrettet

Licinius samarbeidet godt med Konstantin, men så ble det surere. Begge ønsket kontroll på bekostning av den andre, og Konstantin var den bedre generalen. De egget hverandre, og det ble en svært intens fred med mange tilløp til vold flere ganger. Til slutt brast demningen, og de to gikk til krig mot hverandre av en formaliagrunn om jaging av rikets fiender på "feil" side av grensen keiserne imellom. Konstantin bekjempet Licinius og hans nestkommanderende, og begge ble henrettet.

 

Valerius Valens (316-317)

Død: Henrettet

Dyktig general som ble gjort til med-keiser formelt, men reelt under Licinius. I 317 tapte Licinius, og han gikk med på fred og samkeiserskap mot at Valerius Valens ble henrettet. For fredens skyld ble Valerius Valens ofret og henrettet på stedet. 

 

Martinius (324)

Død: Henrettet

Dyktig general som ble, akkurat som Valerius Valens, gjort formelt til medkeiser, men under Licinius. Licinius tapte igjen mot Konstantin den store, og denne gangen ble verken keiseren eller medkeiseren spart, og både Martinius og Licinius ble henrettet. Dermed forsvant den siste motstanden mot Konstantins styre.

 

Konstantin II (337-340)

Død: Drept i slag

Det var en stor avstand mellom Konstantin den store og hans tre gjenværende sønner. De tre, og de to fetterne deres, skulle egentlig dele riket seg imellom, men de tre brødrene drepte fetterne og delte riket seg imellom. Konstantin II styrte over lillebroren Konstans Is områder mens Konstans var for ung, men nektet å gi dem tilbake. Han dro til Italia, som var Konstans' område, og prøvde å angripe. I stedet ble han selv angrepet av generalene til Konstans og drept.

 

Constantius II (337-361)

Død: Feber

Constantius II var en ariansk kristen (en retning som mener at Jesus ble født, og derfor er skapt av Gud og ikke en del av treenigheten), og var svært skeptisk mot både jøder, som delvis ble forfulgt under ham, og hedninger, hvis tradisjoner ble forbudt. Han brukte mye tid på krig mot de vanlige fiendene, men lyktes i å skape et noenlunde stabilt rike i øst. 

 

Konstans I (337-350)

Død: Attentat

Konstans ble keiser ved farens død og lyktes i å forhindre storebroren, Konstantin II, i å ta over hans områder ved å beseire ham i slag og ta livet av ham. Konstans ble deretter keiser over hele det vestlige riket. Han ble etter hvert kjent som intrigant og ondskapsfull, og mistet hærens støtte. Da Magnentius gjorde opprør, ble mange med ham. og Kostans tapte slaget. Han rømte, men Magnentius' soldater fant og drepte ham.

 

Vetranio (350)

Død: Naturlige årsaker

Constantius II likte virkelig ikke Magnentius, og utnevnte etter mye fram og tilbake til slutt Vetranio som keiser for den vestre delen. Vetranio forble keiser i noen måneder, men skiftet side og støttet Magnetius. Constantinus lyktes å overtale legionen til Vetranio å erklære seg lojal mot ham i stedet. Vetranio ble tilgitt sitt "opprør", og fikk leve resten av sitt liv som privatperson.

 

Julian den frafalne (361-363)

Død: Følger av skader i kamp

Julian valgte en nyplatonsk filosofi framfor kristendommen, og da fikk han tilnavnet "den frafalne", selv om nyplatonismen kan minne om, og har vært en inspirasjonskilde innen teologien til, både kristendom, jødedom og islam. Uansett gjennomførte han ingen forfølgelse, og ga frihet til alle religioner, noe som hindret kristne å forfølge jøder. Julians motiver kan ha vært mer å irritere kristne enn å støtte religionsfrihet. Han døde i slag etter å ha beseiret perserne, men ikke lyktes å innta deres hovedstad.

 

Jovian (363-364)

Død: Kvelning, sannsynligvis forgiftet eller av ny maling.

Etter at Julian døde, ble Jovian, hans livvakt, keiser. Jovian gjeninnførte kristendommen og erklærte sin nyfødte sønn som tronfølger. Han ble funnet død i sitt telt. En mulig forklaring var at sengekammeret var nymalt, og at et bål hadde smeltet maling og sluppet fri giftige gasser. Kort tid etterpå ble hans brødre keisere, og de blindet sønnen til Jovian.

 

 

Valentinian I (364-375)

Død: Hjerteslag mens han skjelte ut sendebud

Valentinian I "den store" var den eldste av Jovians to brødre, og tok den vestre delen av riket som sitt eget, selv om den østre tradisjonelt var rikest. Valentinian gjorde det klartat broren var underlegen ham. Valentinian I brukte mye tid på å bekjempe fiender i hele vestre delen av riket, fra pikterne i Nord-England og Skottland til germanere ved Donau. Valentinian var kjent som en bølle, og da han mottok sendebud fra quadiene, ble han så sint på deres ansvarsfraskrivelse at han kjeftet dem huden full og fikk et slag og døde. Så hvorfor var denne voldelige mannen kjent som "den store"? For det første sikret han fred, ford det andre fikk han bygget skoler, han hadde lite til overs for rike og snobbete og han hjalp de fattige med medisinsk hjelp ved å utnevne en lege til hvert av Romas fjorten distrikter. 

 

Valens (364-378)

Død: Døde i slag

Valens var Valentinian Is lillebror, og han hadde liten krigserfaring før han ble keiser. Han er mest kjent for å ha laget den største akvedukten i sin tid, som gikke til Konstantinopel. Han kriget mye med goterne, og i 378 tapte han et slag mot dem i nærheten av Adrianopel fordi han var overbevist om at han greide å vinne uten hjelp fra Gratian (under).

 

Gratian (367-383)

Død: Attentat

Gratian ble medkeiser under faren, Valentinian I, da han var åtte år gammel, og brukte mye tid på å være med på farens mange slag. Åtte år senere døde Valentinian, og Gratian ble keiser, om enn underlagt Valens i øst. Valens skulle bekjempe goterne, og ville ikke dele i æren, og ettersom Gratians styrker somlet takket være at lederen latet som om han var syk, angrep Valens. Mange romere døde i slaget, inkludert Valens. Dermed var det Gratian som ble dominerende. Han,Valentinian II og Theodosius samlet seg for å godkjenne Thessaloniki-ediktet, der man bare tillot én type kristendom, og dermed ble den religiøse toleransen fra Julian borte. Han fjernet også statuer og økonomisk støtte fra den romerske mytologien. Da han en sjelden gang viste nåde og til og med gi fordeler til hedninger, da mot alan-stammen, ble mange soldater rasende, og flere samlet seg rundt generalen Magnus Maximus (under) som kom fra Britannia. Før de to kunne møtes på slagmarken hadde svært mange soldater desertert Gratian, og han flyktet. Ha ble drept av Maximus' mann Andragathius i Lugdunum (dagens Lyon).

 

Valentinian II (375-392)

Død: Hengt, sannsynligvis attentat

Valentinian II var en klar keiser, den andre sønnen til Valentinian I og oppdratt "i purpurrødt", som det het for blivende keisere. Imidlertid ble ting komplisert. Halvbroren hadde alltid behandlet ham som en junior, og da han døde i 383, måtte han takle opprøreren Magnus Maximus, som ble godkjent av Theodosius I av den østre delen (se under). Det var Theodosius og hans frankiske general Arbogast som holdt ham under oppsyn, og  Valentinian II var en marionett-keiser. I år 392 ble han funnet hengt i sitt eget telt. Arbogast sa at det var selvmord, men de fleste mistenkte enten ham eller Valentinian IIs egne livvakter. 

 

Theodosius I (379-395)

Død: Sykdom

Theodosius den store regnes som den siste store keiseren av Romerriket. Herfra gikk det kraftig nedover. Han innførte én tro, den nikenske trosbekjennelse, og arianisme (troen på at Jesus ble født av Gud) ble nå hedendom. I tillegg fikk han ryddet en rekke opprørere av veien, og lyktes å samle hele Romerriket under seg. Dette ble i praksis gjort allerede på 370-tallet, men formelt ble det først gjort i år 394.

Han er også tillagt en viktig rolle i oppblomstringen av kunst, som ofte omtales som den theodosiske renessanse. Dessverre for ham døde han av en uidentifisert sykdom  før han rakk å bli 50, og da han døde, ble Romerriket splittet opp igjen.

 

Magnus Maximus (383-388)

Død: Henrettet etter tapt slag

Magnus Maximus gjorde opprør mot Gratian med Theodosius' støtte, forutsatt at han styrte Britannia og deler av Gallia, mens resten av Vest-Romerriket var under Valentinian II. Problemet hans var at han trodde han kunne bekjempe Valentinian II uten problemer og presentere Theodosius med et fait accompli. Han jaget Valentinian II ut av Milano i 387, men Valentian dro til Theodosius. Theodosius og Valentinian II gikk sammen mot Magnus Maximus og beseiret ham året etter. 

Victor (384?-388)

Død: Kvelt av Arbogast

Flavius Victor var sønnen til Magnus Maximus, og han ble utnevnt til medkeiser enten i 384 eller 387. Da Magnus Maximus falt, var Victor nøytral i Trier, men ble kvalt av Arbogast, generalen til Theodosius.

Eugenius (392-394)

Død: Henrettet etter tapt slag

Eugenius var en troende kristen, men han appellerte til en fortsatt stor del hedenske romere i Italia, og fikk Sentatets støtte. Det varte dessverre ikke spesielt lenge, da han ble beseieret av Theodosius. 

 

 

Vestromerriket og fall (395-476)

Theodosius-dynastiets slutt
Honorius (395-423), Konstantin III (407-411), Constantius III (421), Joannes (423-425), Valentinian III (425-455)
Sist og minst
Petronius Maximus (455), Avitus (455-456), Majorian (457-461), Livius Severus (461-465), Anthemius (467-472), Olybrius (472), Glycerius (472-74), Julius Nepos (474-75/480), Romulus Augustus (475-76)

Det var i år 395 at Romerriket ble delt i en østre og en vestre del. Allerede fra begynnelsen av ble det klart at den østre delen var langt bedre styrt, rikere og mer i stand til å forsvare seg enn den vestre. Begge hadde hatt problemer med fiender; germanere i vest og persere i øst. Likevel var Vest-Romerriket stort sett avhengig av det i øst, og da hjalp det ikke at de insisterte på å utnevne keisere som de i øst ikke støttet.

Det er mange keisere å holde orden på, men man kommer langt med å huske Honorius, Valentinian III og Romulus Augustus (eller "Augustulus"). Sistnevnte gjorde bare én ting, å overgi seg og dermed legge ned det romerske riket. 

Vi har valgt ikke å ta med de østromerske keiserne, da vi ser på dem som begynnelsen på Østromerirket eller Det bysantinske riket. De har egne regler, egne skikker, egen historie og egen inndeling historisk. 

 

Honorius (395-423)

Død: Ødem

Siden romerne var opptatt av sitt ettermæle, burde Honorius ha prist seg lykkelig over Caracalla. Uten Caracalla, kunne Honorius fort ha vært Romerrikets verste keiser. Alt gikk bra fram til 408, ettersom han hørte på sin general Stilicho. Problemet var at Honorius var dum og lat, og hørte på intriger. Mange likte ikke den mektige generalen, og spredte løgner om ham. I 408 ble han arrestert og henrettet. Deretter gjennomførte han brutal utrenskning av alle allierte av Stilicho. Siden Stilicho og hans menn var det som hindret Italia å bli plyndret av gotere, og ettersom mange av Stilichos menn skiftet side til goterne under Alaric, ble maktbalansen markant endret. I 410 angrep Alaric Roma og plyndret byen. Dette var første gang Roma var under fremmed makt på 800 år, og selv om plyndringen var relativt mild, var dette et stort sjokk. Legger vi til at i 410 var Britannia for alle praktiske formål uten militær støtte fra romerne og dermed ikke lenger del av Romerriket, skjønner vi at dette ikke gikk bra for Honorius. 

Han fant en dyktig general i Constantius som hjalp ham med å beseire flere opprørere. Likevel hadde Romerriket for lengst blitt et skall. Gallerne var stort sett styrt av frankere, Hispania var vestgoternes område og så videre. De hadde romerske titler, men egne skikker. Honorius brukte de siste årene sine på å forfalle, og skal ha vært forelsket i sin halvsøster, som han hadde giftet bort til Constantius, som for øvrig ble medkeiser i 421 før han døde (mer under). Honorius døde uten store seremonier. Han varte lenge, men gjorde ingenting av betydning.

Konstantin III (407-411)

Død: Henrettet

Konstantin III erklærte Britannia selvstendig, beseiret en Stilicho-fri Honorius, ble anerkjent i 409 (og står derfor her, og ikke blant opprørerne), måtte jobbe med mange invaderene stammer, deriblant saksere, abdiserte og ble henrettet. Konstantin III ble ikke anerkjent av Østromerriket, noe som gjorde hans autoritet sterkt svekket.

Constantius III (421)

Død: Naturlige årsaker

Generalen til Honorius fra omtrent 411 av. Honorius var avhengig av ham, og giftet bort halvsøsteren sin til ham, mot hennes vilje. Det var han som holdt Honorius i keiserstolen, blant annet ved å bekjempe goteren Ataulf og flere andre opprørere. Han ble mektigere og mektigere, og i 421 ble han medkeiser. Theodosius II av Østromerriket nektet å anerkjenne ham, noe som gjorde ham rasende, og han truet med å invadere Østromerriket. Selv om prosjektet var dødsdømt, var det grunn til å tro at han hadde gjort det, hadde han ikke dødd av naturlige årsaker i september 421.

Joannes (423-425)

Død:Henrettet

Vestromerriket var så avhengig av Østromerriket nå at de måtte ha sistnevntes godkjennelse. Problemet var at Theodosius II hadde planer om å utnevne sønnen til Honorius' halvsøster, hun som ufrivillig ble gift med Constantius III, som keiser. Hun hadde flyktet til Konstantinopel for å unngå sin halvbrors seksuelle tilnærmelser. Det var opprør i Gallia og umulig å få korn fra Africa, noe som kan ha skyldtes Theodosius IIs inngripen. Joannes måtte derfor beseire Theodosius II, og tok kontakt med hunerne for å få dem på sin side. Innen det gikk, hadde Theodosius II landet i Italia. Joannes ble beseiret, dratt til Konstantinopel og henrettet.

 

Valentinian III (425-455)

Død: Henrettet av livvakten til en general han selv tok livet av

Valentinian III var ikke den skarpeste kniven i skuffen, og på mange måter er han lik Honorius. Han var seks år gammel da han ble keiser, og under mesteparten av hans regime ble Romerriket styrt av dyktige generaler som hadde interne konflikter. Fordelen med det var at mye av makten lå i hvilke fiender av Romerriket som kunne beseires, og de overgikk hverandre i å forsvare Romerriket. Problemet var at dette var midt i folkevandringstiden, og det kom stadig flere utfordringer, deriblant vandalene og hunerne, som i begynnelsen var allierte, men som skiftet side under den fryktløse og mektige Attila.

En av disse dyktige generalene var Aetius, som lyktes først å kontrollere vestgoterne i Gallia før han lyktes det ingen andre hadde fått til, å bekjempe Attila på slagmarken. Da Attila ikke lenger var en frykt, hadde, sånn apropos Honorius, Valentinian III hørt nok sladder og hadde nok personlig fiendskap mot Aetius at han drepte generalen. Øyeblikkelig etterpå ble keiseren drept av livvakten til Aetius. Dermed døde Theodosius-dynastiet ut i vest. I øst varte det to år lenger.

Petronius Maximus (455)

Død: Steinet av en lynsjemobb

Petronius Maximus var en av de som hadde sikret seg at Aetius ble drept, og da Valentinian ble drept, ble han gjennom manipulering keiser. Han ertet på seg alle de mektige allierte, inkludert vestgotere og hunere, og tapte i slag. Roma ble plyndret av vandalene, og en sint lynsjemobb steinet ham på stedet. 

Avitus (455-56)

Død: Uklare omstendigheter, muligens drept

Avitus ble den neste kortlivede keiseren. Senatet ville gi opp Romerriket utenfor Italia, men Avitus insisterte. Han var alliert med vestgoterne, men da de angrep Hispania, ble Avitus avsatt av mektige generaler som var lei av ham, først og fremst Ricimer og Majorian. Han var fortsatt biskop, og gikk tilbake til dette, men døde kort tid etterpå.

Majorian (457-61)

Død: Henrettet ved halshogging

Majorian er den siste egentlige keiseren. De påfølgende var marionettdokker for stammer som forlengst var mektigere enn Vestromerriket. Majorian var også den siste som hadde noen som helst ambisjoner for Vestromerriket, nå redusert til Italia og Dalmatia (omtrent Kroatia). Han hadde stoppet den Avitus sammen med Ricimer, men ble selv forrådt av Ricimer. Han ble arrestert og henrettet av uklare årsaker.

Libius Severus (461-65)

Død: Naturlige årsaker

Libius Severus var anerkjent av generalen Ricimer, men ikke av særlig mange andre. Den tidligere senatoreren hadde ingen lett jobb. Hans største innsats må ha vært å overleve i så lenge som fire år og å dø av naturlige årsaker som keiser.

Anthemius (467-72)

Død: Drept av Ricimer

Anthemius ble innsatt som keiser av Ricimer. Han var en dyktig general, og kunne med mye velvilje ha gjenskapt noe som liknet et rike i vest som keiser. I stedet ble han en for stor konkurrent for generalen Ricimer, som tok livet av ham. Ettersom Ricimer sannsynligvis drepte Avitus og garantert fikk Majorian drept, var dette dermed den tredje keiseren som ble ryddet av veien for Ricimers hånd. Ricimer selv døde av blødning, muligens hjerneslag, kort tid etter.

Olybrius (472)

Død: Naturlige årsaker

Den siste marionettkeiseren til Ricimer. Han ble utnevnt av Ricimer i juli 472 som alternativ til Anthemius. Som en god kristen valgte han å skrive "verdens velferd", og ikke "republikkens velferd" på myntene, og han var ikke avbildet med hjelm eller spyd. Utover det gjorde han lite og døde raskt.

Glycerius (472-474)

Død: Naturlige årsaker

Gundobad ble den nye lederen for de militære styrkene etter Ricimer, og han utnevnte Glycerius fordi han var lett å kontrollere. Ingen andre anerkjente Glycerius, så da Gundobad i stedet ble konge av burgunderne, måtte Glycerius abdisere til fordel for Østromerrikets favoritt Julius Nepos, og ble i stedet biskop. Han døde i år 480.

Julius Nepos (474-475)

Død: Attentat

Østromerrikets keiser Leo I ville gjerne ha tilbake kontrollen over den vestre delen, og Julius Nepos virket som en trygg mann. Han tok over keisertronen uten problemer fra Glycerius, og ble kronet i Roma, før han flyttet til hovedstaden Ravenna (hovedstad siden 402). Der ble han med trygg støtte fra Leo I og så den kortlivede Leo II og så hans allierte i kamp, Zeno, alle tre keisere i kort tid etter hverandre. Imidlertid ble Zeno offer for et kupp i Konstantinopel (han tok tilbake tronen ett år etter), og da slo generalen Orestes til. Julius Nepos hadde ingen soldater, og flyktet til Illirium (dagens Kroatia) og erklærte seg som keiser av Det vestromerske riket der, med støtte av Zeno, som tok tilbake tronen. Mellom 475 og 480 var han en rent teoretisk keiser av Vestromerriket, men få anerkjente hans krav, og han hadde ingen kontroll i Italia. Da Romerriket falt, ble Ordoaker konge av Italia, og han anerkjente Julius Nepos på mynt, men ignorerte ham ellers. I år 480 ble Julius Nepos drept av sine egne generaler, muligens mens han planla å gjenerobre Italia.

Romulus Augustulus (475-476)

Død:

Egentlig het han Romulus Augustus, men fikk kallenavnet "Augustulus", eller "lille Augustus" både i samtid og ettertid. Han hadde navnet til Romas grunnlegger og den første keiseren, og selv ble han den siste. Det er lite bevart fra hans tid utover myntene, og han regnes som et parantes i alt utover at faren hans, Orestes, ble beseitret av den gotiske kongen Ordoaker, som like godt avsatte Romulus Augustus. Dermed var Romerriket avsluttet for alle praktiske formål. Ja, om man da ser bort fra Østromerriket, som varte i nesten 1000 år til. Og det gjør vi jo her.

Opprørere 

Det har vært mange oppørere, og flere av dem har gitt ut mynter. Vi kommer til å holde oss til keisere for utbryterrepublikker. Generaler som døde i forsøket på å bli keisere, blir dermed ikke med i denne sammenhengen.

Det galliske riket - Postumus (260-269)

Død: Drept av egne soldater

Postumus brøt løs fra Romerriket under Gallienus' styre, og Gallienus hadde først ikke tid til å gjøre noe med det før han til slutt prøvde. Postumus unnslapp, og senere milsyktes Gallienus å få has på ham. Dermed forble Det galliske rike selvstendig i noen år.

 

Det galliske riket - Marius (269)

Død: Drept av neste keiser

Da Postimus nektet folkt å plyndre byen Moguntiacum (dagens Mainz), ble han drept, og Marius, en smed som ble offiser, ble utnevnt til ny keiser. Han var keiser i noen måneder og fikk utgitt mynter i noen grad før han ble drept av Victorinus.

 

Det galliske riket - Victorinus (269-271)

Død: Drept av sjalu ektemann

Fikk Mariuis drept og tok over. Da falt Hispania fra Det galliske riket. Enkelte byer skiftet også side, og Victorinus plyndret en av dem etter syv måneders beleiring. Tilbake i Colonia (Köln) ble han drept av en av sine offiserer fordi han hadde forført offiserens kone.

 

Det galliske riket - Tetricus (271-74)

Død: Naturlige årsaker

Tok over etter Victorinus, tapte for Aurelian og ble tilgitt. Ble senator og guvernør i Italia, muligens etter avtalt spill.

Det palmyrske riket - Vaballathus (272)

Død:Usikker

Det palmyrenske riket er vanskelig helt å forstå. Det hele begynner med vår venn Valerian, som altså ble fanget av perserne under Shakur I. Dette medførte at Odaenathus tok over den østre delen av Romerriket og erklærte seg som konge av Palmyra, men underlagt Roma. Dette ga ham støtte fra folket, og han greide å beseire Shakur I og hans styrker flere ganger, i tillegg til flere opprørere. Han var imidlertid alltid lojal mot Roma. 

Odaenathus og sønnen Hairan ble drept i år 276 av Maeonius. Maeonius skal ha erklært seg som keiser av Det palmyrske riket, men ble drept så raskt etterpå at han neppe rakk å gjøre noe som helst. Det er ikke engang sikkert at han rakk å bli keiser. Vaballathus, sønnen til Odaenathus, ble kort tid etterpå utnevnt til keiser. Han var selv svært ung, og den egentlige maktfaktoren var dronning Zenobia. Zenobia ble aldri offisielt keiserinne, ellers ville hun ha rangert ganske høyt på listen over dyktige keisere. Hun hadde bare lojaliteten til sin avdøde ektemann å jobbe med, og hun lyktes å bekjempe mange romere og persere som ville stoppe henne, og så utvidet hun riket med Egypt, Romerrikets kornlager. Hun ble deretter dronning av Egypt.

Rent formelt var Vaballathus ikke keiser, men konge som sin far. Ettersom Romerriket ikke hadde noe problem med dette fordi de var opptatt med Det galliske riket, fikk han holde på, men reelt var det moren som styrte. Han var åtte år gammel da han ble konge, så det er ikke så pussig. Myntene viste Vaballathus med en krans og Aurelian med en krone, noe som indikerte at Aurelian var over Vaballathus. Dette forandret seg i 271 etter at Egypt og Anatolia ble palymrsk. Nå var det de som besatte de rike delene av riket. I 272 ble Vaballathus keiser og Zenobia keiserinne av Det palmyrske riket. Dette var et klart opprør, og Aurelian reagerte raskt. I løpet av kort tid ble Palmyra romersk igjen. Vi vet ikke hvordan Vaballathus døde. Han kan ha blitt henrettet etter at han ble fanget, dødd på vei til Roma eller henrettet i Roma, men han kan også bare ha blitt ydmyket i Roma og så sluppet fri. Ingen vet sikkert. 

 

Britannia - Carausius (284-293)

Død: Attentat

Carausius fikk i oppdrag å passe på [Den engelske] kanalen, og brøt i stedet løs og erklærte nordre deler av Gallia og hele Britannia som selvstendig. Maximinus greide ikke å stoppe ham da mange romerske skip gikk tapt på vei over kanalen. I 293 ble han drept av sin nestkommanderende, Allectus, som tok over.

 

Britannia - Allectus (293-296)

Status: Utbryter, keiser for Britannia

Død: Attentat

Tok livet av Carausius da sistnevnte mistet de franske bestittelsene. Fikk lite til, og ble drept i et slag av Constantius.