Kort og godt - vikinghistorier fra 793 til 1066


793: Det første kjente vikingangrepet mot klosteret Lindisfarne i Nord-England


ca. 800: Nordmenn slår seg ned på Orknøyene, og deretter utover på 800-tallet også på Shetland, Hebridene, Man, Færøyene og Island.

ca. 840: Nordmenn grunnla Dublin, som ble hovedsete i et vikingrike som hadde sin glanstid i perioden 920-970.

845: Paris blir inntatt av vikinger for første gang.

Fra ca. 870: Kolonisasjonstiden der blant annet nordboerne bosatte seg i Normandie i Frankrike.

870-920: Island bosettes.

871-899: Alfred er konge i England og begrenser nordboernes bosetning til et område som fikk navnet Danelagen.

880-årene: Harald Hårfagre samler Norge til ett rike.

911: Rollos herredømme i Normandie blir akseptert av den franske kong Karl.

954: Danelagens selvstendighet opphører da Kong Edred gjør seg til herre over hele England.

970: Vikingene var handelsmenn som dro i østerled der de importerte eksotiske varer, og først og fremst sølvmynt. Funn fra begynnelsen av 800- til midten av 900-tallet består nesten utelukkende av arabisk kufisk. En import som synes å opphøre i 970.

995: Olav Tryggvason preger Norges aller første mynt.

1013/14: Danekongen Svend Tveskæg erobrer England og setter en stopper for vikingtoktene.

1016: Knut den mektige blir konge av England.

1066: Harald Hardråde forsøker å erobre England, men dør i Slaget ved Stamford Bridge.


Harald Hårfagre (872-931) samlet Norge til ett rike og er således ikke bare Norges første norske konge, men også den første norske vikingkongen. 


Eirik Blodøks (931-933) var en av Harald Hårfagre eldste sønner og den eneste med en mor av kongsætt. Skal ha fått tilnavnet etter å ha beseiret og felt flere av brødrene sine. Ble senere konge i Northumbria og falt i et slag i 954. Skildres i sagaene som en høy og vakker mann.

Håkon I den gode (933-960) var Harald Hårfagres yngste sønn og ble fostret opp som kristen i England av Kong Adalstein. Fordrev broren Eirik Blodøks og forsøkte å kristne Norge, men gav opp da han møtte motstand. Skildres som en fager mann som både var en stor idrettsmann og kriger.

 

 

Harald II Gråfell

(960-970) var sønn av Eirik Blodøks og vokste opp i  England. Han er den siste sikre etterkommeren av  Harald Hårfagre.

 

                                                                                                                   

Olav I Tryggvason (995-1000) vokste opp i Russland  og dro tidlig på viking i både øster- og vesteled. Ble døpt i England i 995 før han kom til Norge der han ble  konge. Olav Tryggvason preget Norges første mynt,  den såkalte Tryggvasonpenningen.         

      

  

 

Olav II den hellige (1015-1028) reiste som ung gutt i  viking før han gikk i tjeneste hos den engelske Kong  Ethelred II der han hjalp dem forsvare landet fra danene.  Ble døpt i Frankrike før han reiste tilbake til England og  skiftet side. Som norsk konge innførte han kristendommen,  og ble etter sin død erklært hellig.

 

  

Magnus I den gode (1035-1047) var sønn av  Olav den hellige og tjenestekvinnen Alvhild.  Han vokste opp i Gardariket etter at faren ble  fordrevet fra landet av Knut den mektige, men  ble i 1035 hentet tilbake til Norge. Han var  bare 11 år da han ble norsk konge. Før han  døde i 1047 måtte han anerkjenne farens  halvbror som medkonge i Norge.

 

 

 

Harald III Hardråde (1045-1066) var den  siste norske vikingkongen og halvbror til  Olav den hellige. Falt for angelsaksernes  sverd i Slaget ved Stamford Bridge under  forsøket på å erobre England.

 

Kristendommen kom med vikingene
Det var Olav den hellige Haraldsson som har fått æren for å ha kristnet Norge da religionen ble landets offisielle rundt år 1020. Men han fikk også hjelp av sine forgjengere Olav Tryggvason og Håkon I den gode Adalsteinfostre. Men man må ikke tro at kongenes nyreligiøse tenkning var av sjelelige grunner. Kongene hadde sett hvordan kristendommen kunne brukes til å legitimere et kongelig overherredømme og nedkjempe motstand fra lokale høvdinger. En kristning må derfor sies å ha vært av politiske grunner.

Danegjeld
Danegjeld var navnet på pengene vikingene mottok i Frankrike og England for å stoppe dem fra å plyndre. Den høyeste summen danegjeld som er registrert utbetalt var på 48.000 pund sølv i år 1012 i England.

Danene var ikke bare dansker
Det snakkes ofte om danene i vikingsammenheng, og det er lett å konkludere med at det var dansker. Danene -stammer fra Den angelsaksiske krønikes navn på «danenes lov» og angelsakserne betegnet alle nordboere fra Norden for daner – også nordmenn.

Ingen horn på vikingenes hjelmer 
Det er bare bevart ett eneste eksemplar av en vikinghjelm i hele verden, funnet ved -Gjermundbu i Buskerud under 2. verdenskrig. Hjelmen antas å ha tilhørt en rik og mektig mann, antagelig en høvding. De fleste brukte nok ikke hjelm i krig, og hvertfall ikke med horn slik vi ser i dagens karnevals-utgave av vikingene! Myten om vikingenes horn på hjelm kan likevel ha en viss rot i virkeligheten. På et teppe funnet i Oseberggraven er det avbildet en person som bærer en hjelm med horn. Kanskje slike har vært brukt i religiøse -seremonier. For særlig praktisk i kamp kan det ikke ha vært. At vikingene hadde horn på hjelmene sine  er en vanlig myte. Her er verdens eneste  bevarte vikinghjelm:

 
Foto: Hjelmen fra Gjermundbu, Kulturhistorisk Museum, UiO.

Mynter i vikingtiden
Skattefunn fra vikingtiden forteller oss mye om vikingenes liv og virke, hvor de reiste og hvordan de handlet. Myntfunn er en svært viktig kilde til denne kunnskapen. Under vikingtiden gik folk i nord fra et byttesamfunn der de betalte i naturalia til å bruke sølv og sølvpenger. Myntene som ble brukt var utenlandsk valuta. Først sassanidiske drakmer og arabisk kufisk, før man senere gikk mer og mer over til tysk og angelsaksisk penning. For Norges første mynt, Tryggvasonpenningen fra 995,  var det nettopp en angelsaksisk penning som var forbildet, og det antas også at myntmesteren var importert fra øyene i vest.

Illustrasjoner: Anders K. Rue / Nordicimage.com
Angelsaksiske penninger fra Knut den store,  sassanidiske drakmer, tyske  penninger og arabisk kufisk var alle  mynter brukt i Norge under vikingtiden

Vikingenes guder
Før -kristendommen ble innført, trodde man i vikingtiden på gudene i norrøn mytologi. Odin var hovedguden og krigenes gud. Han bodde i gildehallen Valhall med ulvene Gere og Freke, ravnene Hugin og Mugin og den åttefotede hesten Sleipne. Her lot han valkyrjene velge ut hvem som skulle falle i slag og møte ham til fest i Valhall. Ikke rart vikingene ikke var redde for å dø!  
Odins sønn Tor var tordenguden. Når det tordnet ute, trodde man at det var Tor som var ute og kjørte med bukkene Tanngnjost og Tanngrisne. Med -hammeren Mjøllner kunne han knuse jotner og troll. Tor ble dyrket i sen hedensk tid i de nordiske landene.  Frigg er hovedgudinnen og Odins hustru. Hun kjente menneskenes skjebne og var også kjærlighetsgudinnen. Frigg blandes ofte med Frøya, fruktbarhets- og kjærlighetsguden.  Mytologiske dyr var også en del av den norrøne mytologien, med skikkelser som Fenrisulven og Midgardsormen. Deres skjebner, og også gudenes, er beskrevet i Ragnarok, gudenes og menneskehetens undergang der verden skal forgå. Beskriv-es i Snorre Sturlassons Den yngre Edda.