Hvorfor har Norge en løve i riksvåpenet?

Det spørsmålet får jeg aller hyppigst som heraldisk rådgiver i Utenriksdepartementet. Spørsmålet lar seg heldigvis enkelt besvare. Løven er innen heraldikken ikke bare et maktsymbol, men også et kongesymbol. Den ble således brukt av et utall europeiske konger i middelalderen. Og vår riksløve er nokså direkte hentet fra kong Eirik Magnussons seglstamp fra 1280-årene.

Nestoren i europeisk heraldikk, Michel Pastoureau, presenterte i 1972 sin etter hvert så berømte avhandling om dyreverdenen i middelalderheraldikken. Her presenterer han sin teori om at drager og løver hører med til heraldikkens eldste figurer. Noe yngre er ørnen, villsvinet og hjorten, og noe etter det igjen kom ravnen, leoparden (som i heraldikken er en løve hvor hodet ses forfra), panteren (som i heraldikken er en mellomting mellom løve og drage),
 abboren, martleten, (heraldisk fugl med store vinger og små føtter, symbol på utholdenhet) falken, griffen, svanen, gjedda og laksen.

        

Bilde: Kongevåpenet. Illustrasjon hentet fra Slottet. Den aller eldste versjon av riksvåpenet i farger. Fra Armorial Wijnbergen sent 1200-tall. – Riksvåpenet på penning fra Eirik Magnusson (ca 1285)

Dyr i heraldikken
Dyr var de vanligste heraldiske figurene. Før 1200 regner Pastoureau med at 60% av alle våpen hadde et dyr, i første halvdel av 1200-tallet synker andelen til 40% og i siste halvdel av 1200-tallet synker det videre til ca 35%. Samtidig stiger antall forskjellige dyr fra 15 før 1200 til 30 før 1300 og opp til 50 forskjellige dyr før 1450.

Løven står hele tiden i en særklasse. Hos Pastoureau står løven, ørnen og martleten til sammen for 90% av alle våpen med en dyrefigur i fram til 1200, synkende til 70% rundt 1350 og til ca 60% ved slutten av 1400-tallet. Løven står alene for 60% av alle dyrefigurer fram til 1200, ca 55% fram til 1350 og fortsatt for halvparten av alle dyrefigurene mot slutten av 1400-tallet. Det er selvsagt store geografiske variasjoner, med et tyngdepunkt i det nåværende Belgia og med lavest hyppighet i Ile-de-France, Sveits og Østerrike.

Pastoureau hadde ikke med seg Norge i sitt materiale, og godt var kanskje det. For Norge skiller seg markant fra det øvrige Europa når det gjelder løvens hyppighet som heraldisk motiv i middelalderen. Mens Pastoreau regner med at løven finnes i
15% av alle middelaldervåpen – uansett tidsperiode og geografi – så er andelen løvevåpen hos Huitfeldt-Kaas i Norske Sigiller godt under 2%. Dette er oppsiktsvekkende.

Det kan tenkes flere årsaker til at løven ble mindre brukt i norsk heraldikk enn på kontinentet, men langt den viktigste er nok at Norge hadde et annet heraldisk maktsymbol som overstrålte til og med løven, Den norske øksa. En eller flere økser er uten sammenligning det hyppigst forekommende motivet i norske middelaldersegl, og det var først da løven fikk hånd om øksa at det særnorske riksvåpenet oppsto.

Løven hos norske konger

Løven hadde vært i bruk av norske fyrster i lang tid. Den oppreiste løven finner vi første gang i Skule jarls segl fra 1225. Den er ukronet. Og skal vi stole på Morkinskinna, skulle Magnus Berrføtt da han falt ha hatt et rødt skjold og i det var det malt en løve av gull. Også Snorre (ca. 1240) hevder at den samme kong Magnus hadde en rød kjortel med en løve innsydd foran og bak med gul silke. Av våre store 1800-tallshistorikere har både Blom og Storm ansett disse beskrivelsene som klart anakronistiske hva angår å knytte dette til Magnus Berrføtt, men det bekrefter at den norske kongen i hvert fall på 1220- og 1240-tallet brukte en gull-løve på rød bakgrunn, noe som også bekreftes av at Håkon Håkonsson ikke bare brukte løven som seglmerke, han brukte også rød- og gul seglsnor til kongeseglet sitt, slik Eirik Magnusson senere også gjorde det.

Krone og øks

De nye elementene som kom inn i kongevåpenet rundt 1280, er at løven fikk krone på hodet og at den fikk øks mellom labbene. Krone og øks er på samme måten som løven sjøl maktsymboler. Men at disse to kommer inn i kongevåpenet samtidig, og ikke hver for seg, er ingen tilfeldighet. Løven var allerede så flittig brukt som våpenmerke, at for å skille den norske kongen fra andre løvebrukere var det nødvendig med ytterligere distinksjoner enn bare fargevalget. Armorial Wijnbergen fra siste del av 1200-tallet, har foruten det norske kongevåpenet også fem adelsvåpen med rød løve på gull bunn og sju ganger den motsatte kombinasjonen, langt de fleste allerede med distinksjoner. Og av kongedømmer hadde både Bøhmen, Norge, Skottland og Sverige løver. Så mens Norge valgte å utstyre kongevåpenet med krone og øks, valgte Skottland liljestreng og Sverige skrå bjelker. I Norge ble det dessuten lagt inn 23 roser i kongevåpenet, men disse forsvant etter få år.

Krone og øks hører sammen. Olav den helliges to helgenattributter var nettopp krone og øks, så når disse tas inn i kongevåpenet er symbolikken veldig klar. I konventseglet for fransiskanernes Olavskloster i Bergen ser vi Gud og to engler gi ham krone, øks og trone, og ved å ta krone og øks inn i kongevåpenet fornyes også Magnus Erlingssons kroningsed fra 1163, der han tok riket i len av Sankt Olav.

 


Hieronymus
Scholeus` versjon fra 1581.

 

Martyrøks eller Hel

Kronen hos Sankt Olav og i kongevåpenet trenger ingen ytterligere forklaring som rikssymbol, men øksa gjør den norske riksløven til noe spesielt. Om opprinnelsen til øksa er det delte meninger. Den vanligste forklaringen er at det er Sankt Olavs martyrøks, altså den som drepte helgenkongen på Stiklestad. Og innen martyriologien er det velkjent at drapsinstrumentet knyttes til helgenen og blir hans eller hennes merke. Da blir

øksa seierens og oppstandelsens merke. Men det argumenteres like sterkt for at Sankt Olavs øks var hans egen, øksa Hel, som senere fulgte Sankt Olavs sønn Magnus den gode og som sammen med Sankt Olavs befaling og lyden fra Sankt Olavs kirkeklokke førte til den viktige seieren over den vendiske hedningehæren i slaget ved Lyrskog hede i 1043. Et norsk kongevåpen bestående av tre stridsøkser er også i engelske 1200-tallskilder tillagt både Magnus den gode og Harald Hardråde, så det kan argumenteres for at løven og øksa er en sammenføring av to ulike kongevåpentradisjoner.

 


Sankt Olavs investitur.
Gud og engler gir ham øks og krone.
Tegning: Hallvard Trætteberg

 

Løven som rikssymbol

Løven med krone og øks er først kjent i Eirik Magnussons storsegl, men Hallvard Trætteberg gir gode argumenter for at distinksjonene ble tilført kongevåpenet allerede i slutten av Magnus Lagabøtes regjeringstid. Den følger så alle de norske kongene fram til og med Håkon VI.

I de senere unionsperiodene må den kronede løven med øksa sjølsagt dele plass i kongevåpenet med likeverdige våpenmerker fra andre deler av unionene. Men den fikk da også rollen som det soleklare symbolet for kongeriket Norge. Løven i våpenet endrer utseende etter de ulike kunstneres og gullsmeders smak og stil, mens øksa først holdes i tre av løvens labber, så i to og i store deler av Oldenburgerperioden av alle fire labbene. Vi snakker da om en hellebard med langt, krumt skaft. Løven blir også forskjellig formet alt etter hva slags våpenskjold den står i. I et trekantskjold må løven stå på en fot, slik at mest mulig av skjoldflaten fylles, mens den i et firkantskjold står med vekten på begge baklabbene.

Når Norge så trådte ut av unionen i 1814, er noe av det første Christian Frederik gjør å bestemme det norske flagg og riksvåpenet. I en proklamasjon av 27. februar heter det at det norske flagget heretter skal være «rødt, med et hvidt Kors, som deler Flaget i fire Afsnit, i hvilket Rigets vaaben, den Norske Løve med Helle-barder, i guul Farve, anbringes paa det øverste Afsnit nærmest Flagstangen.» Senere kom riks-løven også med i både hans regentsegl og i riksseglet.

 

Sitat:

«Jeg regner denne form av riks-våpenet for den beste jeg har laget når våpnet skal fremtre i farger.»
Hallvard Trætteberg

 

Riksvåpenet

Kong Karl Johan var opptatt av symboler og av at det gamle danske kongevåpenet snarest måtte erstattes. Men i Sverige brukte han et unionskongevåpen også til rent svenske formål. Og i unionssammenheng hadde fargevalg en betydning. Den røde fargen ble oppfattet som tegn på danskvennlighet, og det forekom bruk av den norske løven i gull på blå bunn som uttrykk for svensk- eller unionsvennlighet. Først ved kong Oskar Is tiltredelse i 1844 kom det bestemmelser som begrenset bruken av unionsvåpenet. Samme år ble også det norske riksvåpenet endret, og først da kom stridsøksen tilbake isted-en-for hellebarden.

Løven fra 1844 var naturalistisk.
En muskuløs løve med kraftig manke. I 1905 ble denne løven sett på som lite vellykket så vel heraldisk som kunstnerisk. I stedet ønsket en nå et riksvåpen med samme form som den gang Norge fortsatt var et sjølstendig kongerike. De gamle kongevåpnene fra 1200- og 1300-årene ble hentet fram igjen. Øksa, som fra 1844 var løftet til hugg, ble nå igjen holdt rett. Samtidig fikk vi på riksvåpenet en egen norsk krone, og på toppen av denne en halv oppreist løve.

Riksvåpenet fikk sin nåværende blasonering i en kongelig resolusjon fra 1937. Vi fikk samtidig en nytegning av løven, fortsatt etter mal fra de gamle kongevåpnene, men nå som hva Trætteberg sjøl kalte «en norsk funkisløve helt fri for eldre tidsbunne stiltrekk». Trætteberg tegnet over de neste 30 årene en rekke forskjellige riksløver, men den versjonen som nå brukes i riksvåpenet, ble tegnet av Sverre Morken i 1992.

Fra 1905 av ble riksvåpenet et nasjonalt symbol. Men fra 1927 av er bruken av riksvåpenet begrenset til statens myndigheter i utøvelsen av deres offentlige virksomhet. Riksløven er derfor ikke bare Norges riksvåpen, den er også symbolet på statens bruk av makt.

 

                                

Dagens riksvåpen ble tegnet                                    
av Sverre Morken i 1992
.

Løven som heraldisk symbol

► Hannløven er et majestetisk og virilt dyr og ble i Midtøsten tidlig brukt som et symbol på herskeren.

► Kjent som herskersymbol siden 4.000 f.Kr.

► Nevnes flere ganger i Bibelen som symbol for styrke.

► Den første som brukte løven som heraldisk symbol var antagelig Geoffrey Plantagenet, greve av Anjou, i 1127.

► Dersom løven er vendt med ansiktet mot tilskueren, brukes begrepet «leopard» .

► De dansk-norske kongene lot ofte deler av sine løvevåpen inngå i våpnene til sine utenomekteskapelige barn, som f.eks Gyldenløve.

Kilde: Store norske leksikon

 


Riksløven med roser 1283/5. Norsk gotikk med
reminisenser av romanske stiltrekk.
Tegning: Hallvard Trætteberg

 

Den norske riksløven

• Den norske riksløven er hentet fra kong Eirik Magnussons seglstamp fra 1280-årene.

• Drager og løver er heraldikkens eldste figurer.

• Før år 1200 hadde 60 % av alle våpen dyr, en andel som synker til ca. 35 % i løpet av århundret.

• Løven står hele tiden i særklasse, men ble mindre brukt i Norge enn ellers i Europa.

• Det heraldiske symbolet Den norske øksa sto sterkere i Norge enn løven.

• Det særnorske riksvåpenet oppsto da løven fikk hånd om øksa.

• Den norske løven fikk krone og øks, Olav den Helliges to helgenattributter, på 1280-tallet.

• Øksas opprinnelse er enten symbolet for St. Olavs martyrøks, altså den som drepte helgenkongen på Stiklestad, eller øksa Hel.

• En av Christian Frederiks første avgjørelse i 1814 var å bestemme norsk flagg og riksvåpen med den norske løven med øks.

• Etter unionsoppløsningen i 1905 hentet man frem -middelalderens gamle kongevåpner og utstyrte samtidig løven med en egen norsk krone.

• Riksløven ble fra 1905 et nasjonalt symbol og ble i 1927 begrenset til statens myndigheter i utøvelsen av deres offentlige virksomhet.

• Hallvard Trætteberg utformet seks hovedretninger av det norske riksvåpenet, totalt 12 stk. alle varianter medberegnet.

 


 


Lars Løberg Fagdirektør, Heraldisk rådgiver
Det Norske Utenriksdepartementet