Ingen forpliktelser 30 dager full returrett

Logg inn

Velkommen,

66 81 15 00
Din handlekurv er tom.

Myntfunn kan endre måten
vi forstår historien på.

"Vikingene var ikke
spesielt mer brutale
enn andre på den
tiden."

 

          

Professorene Gareth Williams og Svein Gullbekk
møtes på Vikingskipshuset på Bygdøy.

Tekst: Ellen Morgenstierne Foto: Erik Five Gunnerud

Svein Gullbekk og Gareth Williams er begge involverte når planleggingen av et nytt viking­museum på Bygdøy er under utvikling. De har begge lenge hatt en fascinasjon av vikingene og deres historie, og hva er vel mer naturlig enn å møtes blant de mektige skipene fra Gokstad og Oseberg? Felles for begge de to professorene er ikke bare fascinasjonen for vikingtiden, men også kunnskapen om hva myntene fra denne tidsepoken kan fortelle oss.

 

Professor Gareth Williams fattet tidlig interesse for vikingene. Allerede som 3-åring fikk han en vikingdukke av moren sin, og spiren var sådd. To år senere fikk han sin første bok om vikingkongen Harald Hardråde, og til 11-årsdagen fikk han reise til viking-utstillingen på British Museum i London. Nå er han leder for vikingstudier for middel-aldereseksjonen ved det samme museet og har spesialisert seg på viking-ene i England. Mynter og myntfunn er mye av det viktige kildematerialet professoren bruker i sitt arbeide. Williams har med sin vikinginteresse til og med studert i Norge og både snakker og skriver flytende norsk, noe han lærte seg for bedre å kunne forstå historien han stud-erte. En prat med ham er ikke annet enn imponerende!

 

Vikinghistorien:
Norsk eller engelsk?

Britene er stolte av sin vikinghistorie. Men hvem «eier» egentlig vikinghistorien? Er den norsk eller er den engelsk?

– Jeg tror ikke det er en nasjon eller ett folk som eier den, sier Williams.

– Opprinnelsen stammer naturligvis fra her i Norge, Danmark og Sverige, men samtidig er det en stor del av vår brit-iske historie, forteller han. – Folk hyller vikinghistorien og liker å se på seg selv som viking-er. Enten er man viking, eller så er man angelsakser. Og å være viking står litt høyere i kurs.

Hvorfor tror du det er slik?

– Det handler nok om samfunnet slik det var da, om alt som var «lov» og akseptert i vikingtiden og som ikke leng-er er politisk korrekt, tror Williams.

– En tid med helter, frihet og individualitet virker forlokkende på mange.

 

Vikingene: 1100 år med fiksjon, og noe fakta

Williams tror at filmer og TV-serier som «Vikings» har mye av æren for den store interessen for vikinger og vikingtid nå til dags.

– Jeg tror definitivt det har gjort noe med interessen, selv om serien ikke gir et helt korrekt inntrykk av slik viking-ene var.

I fjor jobbet Williams med en annen interessant TV-serie, kalt «The Real Vikings», laget av de samme produsentene bak den mer kommersielle «Vikings», som tar utgangspunkt i legenden om Ragnar Lodbrok og sønnene hans.

– Det er supert at de har gjort det som en oppfølging, mener Williams.

– Interessen blir skapt med den -første serien, og så går man dypere inn i de -faktiske fakta.

I «Vikings» er mange historier og myter om vikingene samlet sammen til én historie, og kanskje man til og med overdriver litt? Var vikingene så brutale?

– Det var mye brutalitet på den tiden, forteller Williams.

– Men vikingene var ikke spesielt mer brutale enn andre.

Han peker på den frankiske Kong -Charles den store som henrettet 7.000 mennesker bare fordi de ikke delte hans kristne tro. Så selv om vikingene var -brutale, var de nok ikke nødvendigvis noe særlig verre enn alle andre.

Mange av metodene vikingene senere har blitt beskyldt for, finnes det ikke noen bevis for. Blodørn er en av disse myteom-spunne henrettelsesmetodene man ikke kan si sikkert om fant sted.

– Det er en generell konsensus om at dette ikke var noe som eksisterte, men er basert på en feiltolkning av et dikt der det beskrives å «lage mat for ørnene». Man tror uttrykket er en metafor, på samme måte som mafiaen bruker å «mate noen til fiskene». Det er riktignok ikke alle som er enige i dette, noen vil fremdeles at det skal være sant, ler han.

Selv har ikke Williams enda sett hele «Vikings»-serien. Han ble spurt om å bidra, men takket nei ettersom han på samme tid var opptatt med en stor utstilling om vikingene der det var viktig å ha all fakta korrekt og ikke blande fakta og fiksjon. Men de tre episodene han har sett, likte han, og han planlegger å se hele serien. Bare han får tid.

– I serien får Rollo herredømme over Normandie omtrent femti år for tidlig, påpeker han.

Men det at serien ikke er 100 % -korrekt, plager ikke Williams som -historiker.

– Det hadde nok vært mer irriterende dersom jeg hadde sett den samtidig som jeg holdt på med vikingutstillingen der alt skulle være så riktig som mulig, sier han.

– Vi er godt vant med at filmer og tv-serier om vikingene er fiksjon, basert på 1200-tallets sagaer som igjen er fiksjon med en liten del historisk korrekt kjerne. Som regel tror vi at vi som -historikere kjenner til vikingtiden, men i virkeligheten er det vel så mye fiksjon, sier han. Tidligere i år holdt Williams et foredrag på universitetet i Oxford kalt «Vikingene – 1100 år med fiksjon, og noen fakta». Tittelen er et passende bilde på hvordan dagens forståelse av vikingtiden er.

 

Historikerne finner
stadig ut nye ting

Noe av det som er mest spennende med vikingtiden, synes Gareth Williams, er at man stadig finner ut nye ting. Kunnskapen øker stadig.

– Det er fortsatt ting vi ikke vet. Og noe vil vi aldri få vite heller. Derfor må man bruke fantasien. For meg er det nettopp dette som gjør denne historiske perioden så spennende.

– Hvis man til sammenligning har det 20. århundre som sitt historiske felt, kan man aldri lese alle dokumentasjonen som er gjort, det ville ta lenger tid enn den -faktiske hendelsen! For vikingtiden har vi ikke den mengden informasjon. Derfor må vi pusle sammen det vi har. Og det er ikke alltid vi vet om alle brikkene vi har hører til det samme bildet. Ofte bruker man masse tid på å få en bit til å passe, men så hører den til et helt annet sted. Og det vil alltid være hull der du må gjette deg til hva som hører til. Så finner noen plutselig en bit som mang-ler, som fremdeles ikke fyller inn alle hull, men nok til å få vite litt mer og til kanskje å måtte skrive historien på nytt.

Det å ikke vite helt hva som skjedde er både morsomt og frustrerende, kan -Williams fortelle.

– Det er det som er utfordringen. Man håper alltid noe nytt vil dukke opp, noe som får flere av bitene til å falle på plass. 

 

Forstår historien ved hjelp av mynter

Mynter er en av metodene å kunne forstå eldre historie på. Et eksempel på det er veinettet i Norge. Det eksiterte ikke kart over veinettene før på 1800-tallet. Men ved hjelp av myntfunn kan man se at veiene må ha vært det samme allerede i vikingtiden.

– Slik vet man at hovedveiene vi hadde i Norge på begynnelsen av 1800--tallet helt sikkert var de samme som i sen vikingtid og middelalder, forklarer professor Svein Harald Gullbekk fra Kulturhistorisk Museum i Oslo.

Lekte på Gokstad-haugen som barn

Svein Harald Gullbekk vokste opp i Vestfold, nærmere bestemt Sandefjord. Her står vikinghistorien sterkt, og som barn lekte Svein på Gokstad-haugen. Men leken på historisk grunn har ikke æren for myntinteressen.

– Det var tante Esther, forteller Gullbekk.

– Jeg fikk en sparebøsse av gamle, barnløse tante Esther som inneholdt mynter fra helt tilbake til 1700-tallet. Tante Esther hadde jobbet som tjenestepike hos et  eldre, barnløst par og arvet av dem blant annet en andel gammel mynt. Det var et skattekammer å komme til Esther!

Som 8-10-åring utviklet interessen seg raskt, og da Svein sto til konfirmasjon, var det mynt som sto på ønskelista.

– En sommer jobbet jeg som jordbærplukker og brukte alle pengene jeg tjente på en gullmynt, forteller han.

– Heldigvis var jeg ganske flink til å spille fotball også, fortsetter han.

– Da kan du nesten gjøre hva du vil ellers, ler han. – Fotballen var mitt frikort til å være litt sær.

 


Professor Gareth Williams utkledd
som viking figurerte "overalt" i
England i forbindelse med en utstilling
på museet i Cornwall, blant annet på
en 10 meter høy plakat på utsiden av
museumsbygningen!

 

Knytter myntpregning
til kristendommen

Gullbekk har den siste tiden ledet et prosjekt om penger og kirke i middelalder og vikingtid. Her har han sett på utviklingen av kristendommen i Norge parallelt med utviklingen av pengevesenet. Det er ikke tilfeldig at innføringen av kristendommen og innføringen av penger kom samtidig både i England, Danmark og Norge. Mens de norrøne gudene ikke hadde noen representanter på jorda, så nordmennene som etter hvert kristnet Norge at ellers i Europa betalte folk tiende til kirken. De norske vikingkongene så verdien av kristendommen og hvilket fantastisk middel det var for å sentrere makt. Symbiosen mellom konge og erkebiskop var gull verdt.

– Vi tenker oss at kristningen var medvirkende til at kongemakten klarte å samle folket, forteller Gullbekk.

– Mens norrøn tro besto av mange guder, hadde kristendommen kun én Gud. Og i hedensk tid hadde man mange høvdinger, mens etter kristningen fikk man én Gud, og én konge. Den som styrte fikk legitimert sin egen makt gjennom religionen. Man ble Guds utsendte til jorden. Og her var utmyntning en del av pakka. Myntpregning kan knyttes til kristendommen, ikke bare i Norge, men i hele Nord-Europa, fortsetter han.

– Jeg tror definitivt kontakten med utlandet og kristningsprosessen fremskyndet prosessen med pengepregning her hjemme.


 


Det nye vikingmuseet har planlagt
åpning i 2023.
Foto: AART Architects/Statsbygg

 

Mynter eneste nye skriftlige dokumentasjon

Men tilbake til vikingtidens England. De engelske myntpregningene fra denne perioden har noe, om ikke mye, tekst skrevet på dem. Det betyr at hver gang man finner et nytt myntfunn, finner man samtidig ny skriftlig dokumentasjon. Den eneste nye skriftlige informasjonen man vil få fra denne tiden.

– Det dukker ikke opp nye krøniker eller sagaer, sier Gareth Williams.

 – Men mynter dukker opp hele tiden, og kan for eksempel bære navnet på en konge vi ikke enda visste eksisterte.

Et eksempel på der myntfunn kan endre historien, er Watlington-skatten som Gareth Williams beskrev i sin artikkel i forrige utgave av Mynt & Historie. I år 865 kom det legenden sier var Ragnar Lodbroks sønner som den hedenske hæren til East Anglia, et av de mindre engelske kongerikene på den tiden. Herfra spredte de seg utover før de til slutt endte i Wessex hos Kong Alfred den store. Nå viser det seg at historien som har blitt fortalt om ham i de angelsaksiske krønikene muligens er sannheter som har blitt pyntet på. Og det er nettopp myntfunn- og studier som gjorde at Gareth Williams satte spørsmålstegn ved den etablerte sannheten. Nylige myntfunn med mynter fra både Alfred og Kong Coenwulf av Mercia tyder på en allianse som tilsier at Alfred ikke var alene om å kaste ut vikingene fra det engelske riket.

– Basert på det vi tidligere visste, har moderne historisk tolkning fremstilt Kong Coenwulf som en marionettkonge styrt av vikingene. Myntfunnet i Warlington kan tyde på at det er en misoppfatning, skapt av de som skrev krøniken om Kong Alfred den store. Og siden vi ikke vet noe Coenwulfs skjebne, eller om hvordan Alfred også ble konge av Mercia, tyder det på en klar bevisst omskriving av historien.

– Det kan bety at måten Alfred ble konge av Mercia på, var på en så lite ærefull måte at de som skrev krøniken ikke fant en pen måte å si det på, mener Williams, som spekulerer i at Coenwulf kan ha blitt drept av Alfred, muligens ved å alliere seg med vikingene. Kanskje Alfreds store seier over vikingene egentlig var vel så mye takket være Coenwulf av Mercia.

– Det er så mange muligheter for hva som kan ha skjedd. Men uansett hva det var, er det tydelig at Alfred senere har hatt sine grunner til å ville skrive sin tidligere allierte ut av historien.

Som kjent skrives historien av seierherrene, og andre får kanskje ikke den plassen i historiebøkene de fortjener. Men håndfaste tidsvitner som mynter lyver ikke!

 

Den første vikingen som ga ut mynt

Det er velkjent at Olav Tryggvason var den første norske vikingen som ga ut mynt i Norge, men hvem var egentlig den aller første viking til å prege egen mynt? Gareth Williams vet svaret: Guthrum, den første skandinaviske kongen i utlandet. Han var konge over vikingene i Danelaget i England sent på 800-tallet. Etter en fredstraktat med Alfred den store av Wessex, lot han seg døpe og tok navnet Æthelstan. På side 30-34 kan du lese professorens egen beretning om Guthrum som ble til Æthelstan og hans tidlige vikingutmynting.

– Vi vet ikke egentlig om Guthrum var dansk eller norsk. Det er en tendens til å kalle dem alle daner, forklarer Williams.

– Men det betyr ikke nødvendigvis at de var danske. Den korrekte oversettelsen ville vært skandinaver. De første skipene med daner kom faktisk fra Hordaland.

– Det er ganske rart å sitte som nordmann å lese om danene som om de var dansker, skyter Svein Gullbekk inn.

 

Ingen mynter i skipene

I møte med to mynteksperter på vikingskipshuset, er det naturlig å spørre om myntfunn i skipene. Da man oppdaget Osberg- og Gokstadskipene, fant man ingen mynter om bord. Men man vet at begge gravhaugene har vært røvet. Ved å identifisere rester av spader som røverne hadde lagt igjen, har professor Jan Bill ved arkeologisk seksjon ved Kulturhistorisk museum klart å datere gravrøveriet i Gokstad til bare noen tiår etter at haugen ble laget. Det er ikke funnet edelmetall i noen av haugene der skipene på Vikingskipshuset ble funnet, noe som er veldig rart.

– Man hadde en oppfatning på den tiden at det man grov ned i jorda, det kunne man ta med seg på andre siden, forteller Svein Gullbekk. – Da ville man nok hatt med seg en kiste med sølv og gull.

 


Myntfunn kan endre måten
vi forstår historien på.

 

Helt eksepsjonelle gjenstander

Vognene som står utstilt i vikingskipshuset på Bygdøy er det som i prinsippet definerer vikingtidens kunst på verdensbasis. Helt eksepsjonelle gjenstander, i følge professor Svein Harald Gullbekk. Vognene stammer fra Osebergfunnet i Tønsberg i 1904. Vognene er i nærmest perfekt stand og ble funnet i blåleire, bevart for fremtiden.

– Problemet med disse er at da de ble gravd opp ved forrige århundreskifte, var det kritisk å få gjort noe med dem for at de ikke skulle forvitre, forteller Gullbekk. – Vognene ble konservert etter beste evne ved å bli satt inn med en kjemisk blanding. Det som viser seg nå drøyt hundre år senere, er at denne lakken har delvis spist opp treet inni. I prinsippet er det derfor nå bare treverk som henger på et lag med lakk. Å flytte vognene til et nytt museum er derfor en stor risiko, men som Gullbekk forsikrer om at vil bli godt ivaretatt.

Gareth Williams er en del av referansegruppa som er ansvarlig for det nye museet og ikke minst hvordan å flytte de mange objektene på en forsvarlig måte.

– Det er et veldig spennende, og ikke minst krevende, prosjekt som er fantastisk å få muligheten til å være en del av, forteller han.

– Samlingen her er den beste vikingsamlingen i verden, mener -Williams. Når det nye museet åpner i 2023, vil også andre vikinggjenstander fra Kulturhistorisk Museum bli å finne på Bygdøy, inkludert mynter, sammen med de velbevarte skipene.

– Det blir ikke bare et vikingskipmuseum, men et vikingmuseum. Planen er at det skal bli verdens beste vikingmuseum.

 

"En sommer jobbet jeg
som jordbærplukker og
brukte alle pengene jeg
tjente på en gullmynt"

 

  •  Professor Svein H. Gullbekk

 

 

Professorenes favorittvikinger

En unik omvisning med to eksperter har kommet til veis ende. Men helt til slutt: Hvem er professorenes favorittviking?

Gareth Williams innrømmer å alltid  ha hatt en svakhet for Eirik Blodøks.

– Det vi vet om ham er naturligvis fra sagaene, og noe kan derfor ha vært diktet opp i ettertid. Men det jeg liker ved ham er at han på den ene siden er den typiske store krigervikingen, suksessfull og frykt-et, mens han på den andre siden fremstår som en som prøver å være rettferdig og gjøre ting skikkelig, men som blir sjefet rundt av kona. Hun er faktisk den tøffe av de to. Alle vanskelighetene i livet hans ser ut til å komme fra at kona er den sterke.

For Svein Gullbekks vedkommende, er det den siste viking som er hans favoritt: Harald Hardråde.

- Han deltok i Slaget ved Stiklestad, reiste hele veien via Kiev til Konstantinopel og Miklagard der han gjennom 15 år jobbet seg gjennom Middelhavet før han returnerte til Norge gift med sin russiske prinsesse og ble konge av Norge.

Harald Hardråde prøvde først å erobre Danmark, før han vendte nesen mot England der han døde i Slaget ved Stamford Bridge.

– Harald Hardråde gjorde endringer i det norske samfunnet som ingen annen hadde gjort før ham, forklarer Gullbekk.

Blant annet innførte han det første egentlige pengevesenet i Norge, skyter Williams inn, og Gullbekk innrømmer at det nok kan være en liten del av det som gjør ham til hans favoritt blant vikingene.

 

Historiske selskapsleker

Med to professorer med spesialitet på vikingtid, skulle man tro at leken med å reise tilbake i tid i en tidsmaskin ville tatt dem med nettopp til vikingtiden og et av de store slagene derfra.

- Jeg tror ikke maten i vikingtiden ville vært noe særlig, sier Gareth Williams.

- Og definitivt ikke sanitærforholdene. Jeg ville nok heller vært mer fristet av 1500-tallet. Klærne var mye bedre. Maten var definitivt bedre. Jeg elsker musikken fra den tiden, sverdene var morsommere å sloss med, og sanitærforholdene hadde bedret seg noe. Faktisk ble det allerede da oppfunnet et toalett som kunne skylle ned, men Elizabeth I nektet å bruke det. Hun var redd for lydene det lagde og hevdet det var heksekunst. Det satte utviklingen tilbake, ler han. – Det må jo ha vært noe av det verste noen har gjort mot menneskeheten, spøker Gullbekk. I hans tidsmaskin får vi bli med enten til fremtiden eller tilbake til renessansen. Heller ikke for ham frister vikingtiden.

- Det må ha vært et forferdelig liv.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tidligere utgitte magasin