I disse dager med euro som felles myntenhet i store deler av Europa, er det for mange en evighet siden tiden der man måtte bruke forskjellige myntenheter i Tyskland, Frankrike og Spania. Enda lenger er det siden man ikke kunne bruke kort, og måtte veksle før man dro til et land og putte alle pengene etter man kom hjem i en skuff i tilfelle man dro tilbake. Man dro aldri tilbake, eller om man gjorde det, glemte man det.
Bimetallisme og gullstandard
Historien bak innføringen av den norske kronen begynte på 1850-tallet. Den begynte med at Frankrike ønsket at man skulle ha en felles myntunion som gjorde at handel skulle gå enklere. Det tok til 1865 før unionen ble virkelighet, med Frankrike, Belgia, Sveits, Hellas og det nye landet Italia som medlemmer. Finland knyttet seg til unionen uten å bli formelt medlem, som flere andre land gjorde. De tre skandinaviske landene tenkte på det samme.
Det var bare én utfordring: Frankrike brukte, som USA, bimetallisme. Det betyr at sølv og gull var bundet til hverandre i et forhold, i dette tilfelllet 1:15,5. Det betyr at ett gram gull var like verdifullt som 15,5 gram sølv. Problemet var at det var for mye sølv, og den relle verdien til sølv var mye lavere. Spekulanter kunne derfor kjøpe gull ved å betale i sølvmynter, og så tjene seg rike på å selge det til et land uten bimetallisme.
Så hva skulle Skandinavia gjøre? Det vi gjorde, var å snakke om en egen myntunion. Denne skulle være på gullstandard. Gullet var stabilt i verdi, mens sølv sto i fare. Allerede på 1860-tallet var økonomene enige. Da det nye landet Tyskland ble til etter å ha knust Frankrike i krig, erklærte de at de skulle følge gullstandarden. I 1872 ble prosessen startet i Danmark og Sverige for å starte denne unionen og gå over til gullstandard. I 1873 startet de Den skandinaviske myntunion. Kort etter fulgte USA gullstandarden. Norge erklærte 4. juni at de også skulle følge gullstandarden.
Norsk treghet
Norge hadde gått over til gullstandard, men i 1873 var det fortsatt snakk om spesidaler og skilling. Spørsmålet om ny myntenhet vakte protester og debatt. Fra Stortingets talerstol 7. mai 1873 leverte Arne Hansen Baggerud, bonde og lensmann i Kristians amt (Oppland), følgende beskrivelse av situasjonen:
”Alle maa erkjende, at et Lands Myntvæsen omfatter alle Landets Indvaanere,
fra Barnet til Oldingen, fra den Simple til den Rige og Mægtige.
Det Myntsystem vi nu har, ere vi blevne fortrolige med og vænnet os til fra
Barndommen af, og det er ikke nogen saa let Sag, at kaste alt dette over
bord og begynde paa noget nyt.”
Stortinget valgte i 1873 å holde seg utenfor Den Skandinaviske Myntunion og gikk i stedet inn for en mellomløsning, hvor vi fikk mynter med dobbelvalører. Den formelle årsaken til at Norge utga mynter med dobbelvalør var at Storting og regjering ennå ikke hadde fattet endelig vedtak om å innføre krone- og øremynt. Av den grunn valgte de å prege dobbelvalører, slik at de hadde noe reelt å falle tilbake på om beslutningen skulle bli å videreføre det gamle speciedaler- og skillingsystemet. I 1874 kom de første myntene med dobbeltvalør:
- 20 kroner/5 spesidaler
- 10 kroner/2,5 spesidaler
- 50 øre/15 skilling
- 10 øre/3 skilling
I oktober 1875 ble loven om myntenhet vedtatt, og samme år ble Norges første 1 krone med dobbeltvalør 30 skilling preget. Først to år senere, i 1877, fikk Norge endelig sin første rene 1-krone.
Ønsker du å bli eier av Norges første 1-krone med dobbeltvalør? klikk her for et godt tilbud!
