Ingen forpliktelser 30 dager full returrett

Logg inn

Velkommen,

66 81 15 00
Din handlekurv er tom.
De tolv cæsarene var svært varierte i sin gjerning

De tolv cæsarene er en samlebetegnelse på de elleve første keiserne og Julius Cæsar. Dette er noen av de mest kjente - og beryktede - keiserne i Romerrikets historie.

Det var den romerske forfatteren Suetonius som sto bak begrepet, om enn indirekte. Han skrev en bok som het "Om cæsarenes liv". Her må "cæsarene" forstås som livet til det brutte dynastiet til Julius Cæsar, de tre keiserne etterpå og det kortlivede flaviske dynastiet.

Suetonius selv var ikke akkurat samtidig. Han skrev overdrevent, dramatisk, med sterk egen mening og fullt av sladder. Han var med andre ord ikke helt pålitelig. I tillegg var han en ivrig tilhenger av Senatet, og dermed var alle som ikke fungerte godt med sentatet automatisk litt verre som mennesker. Likevel er det et godt utgangspunkt. 

Dette er altså de tolv cæsarene, men hvordan var de? Her er en rask gjennomgang. 

Gaius Julius Cæsar

Julius Cæsar
Julius Cæsar - byste fra året han døde, 44 f.Kr. (Bilde: Ángel M. Felicísimo)

Julius Cæsar er kanskje den mest kjente av alle de romerske keiserne.

Ja, altså, han var jo ikke keiser, det var jo tittelen som var oppkalt etter ham. Keiser betyr jo bare Cæsar. Og Cæsar var bare et etternavn fram til og med ham. Det var hans etterfølger som brukte tittelen. Og når vi er inne på navn, var Julius et etternavn, det også. Gaius var fornavnet. Julius, familienavnet, var visstnok knyttet til den store helten Aeneas og hans mor, gudinnen Venus. Dermed kom familien fra en imponerende stamfar. 

Etter å ha blitt dratt inn på tapende side i en borgerkrig og tapt arven sin, begynte Cæsar sin rolle som soldat. Han viste ekstreme ferdigheter, og klatret raskt. Da vinneren av borgerkrigen, Sulla, døde, dro Cæsar tilbake til Roma. Her viste han seg som en med store talegaver og et enkelt og direkte språk. Han ble populær hos folk flest, og spesielt etter at han arbeidet for å redistribuere jord til dem. 

På den tiden var Senatet, som Cæsar var i, delt i to deler. Det var Optimates og Popularres. Optimates mente at de beste, altså de selv, skulle ha mest mulig makt, mens Populares var opptatt av å ta hensyn til folkets behov. Optimates var i ferd med å forandre republikken til et fåmannsvelde, mens Populares, med Cæsar i spissen, beveget det til et triumvirat. For Cæsar, Crassus og Pompeius ble stadig mektiger,e og da Cæsar greide å få de to andre til å samarbeide, ble de et uslåelig team. 

De tre lyktes i stadig større grad å forandre Roma i sin retning. Optimates ble mer og mer bekymret, og etter hvert blir andre i Senatet også redd for at de tre er blitt diktatorer. De lyktes å splitte Pompeius og Cæsar, og de to gikk til krig med hverandre. I denne tiden var det Cæsars mest lojale general, Marcus Antonius, som kontrollerte det meste i Roma. 

Cæsar vant over Pompeius, og reiste tilbake til Roma, der han i 44 f.Kr. ble diktator for livstid. Sentatorene ble desperate, og noen av dem samarbeidet for å få drept Cæsar, noe de gjorde i midten av mars samme år. Senatet var kanskje kvitt Cæsar, men folket elsket ham.

Augustus

Augustus så alltid ung ut på framstillingene.
(Bilde: Bibi Saint-Pol)

I sitt testamente adopterte Julius Cæsar en lovende, men sykelig, gutt ved navn Octavian som sin etterfølger. Dette irriterte Marcus Antonius, som tok over rollen som leder for Populares og brukte Octavians penger, og Octavian svarte med å angripe Marcus Antonius. Soldatene lojale mot Octavian, med hjelp fra Senatet som foraktet Marcus Antonius, beseiret generalen. I stedet for å bekjempe Marcus Antinus helt, forsto Octavian at de to måtte samarbeide først mot "frigjørerene", altså Cæsars mordere, og at de måtte kjempe mot Senatet selv på et eller annet tidspunkt. 

Sammen med Lepidus dannet de et eget triumvirat, og de tre delte Romerriket seg imellom. De bekjempet frigjørerne og deres familie de neste årene. Når de ikke hadde flere fiender, ble de hverandres fiender. Først røk Lepidus uklar med Octavian. Lepidus tapte, og Octavian ble mektigere. Deretter var det Marcus Antonius igjen. Han var mye i Egypt med sin elskerinne Kleopatra, men til slutt ble forholdet så vanskelig at Octavian og Marcus Aurelius gikk til krig. Octavian vant, og elskerne begikk selvmord.

Octavian ble nå den eneste lederen, og fra 27 f.Kr. ordnet han det slik at det i teorien virket som om Senatet bestemte, men i realiteten var det han som styrte. Han fikk titlene Augustus og Princeps, altså den lysende og den første. Augustus ble etter hvert navnet hans. Han brukte selv sitt adopterte etternavn, Cæsar, som en tittel. Dette er opphavet til ordet "Keiser".

Augustus var flink til å administrere, og var en så god keiser at han ble målestokken for alle keisere siden. Navnet, eller æren, Augustus ble brukt av alle keisere siden. Han valgte også gode generaler. Bare to slag ble tapt. Et av dem var imidlertid svært dramatisk, da han tapte tre legioner i Teutoburg. Tradisjonelt ville legioner vare i mange hundre år enten direkte eller fordi legioner som forsvant ble gjenopprettet. De tre legionene (17, 18 og 19) ble aldri bygget opp igjen. Men regelen var at han vant. Mange fiender måtte gi tapt for Romerrikets seirende styrker.

Augustus lyktes imidlertid ikke med å sikre arvinger. Hans andre kone, Livia, hadde to sønner, og hun skal ha hjulpet til med at disse to ble foretrukket foran andre alternativer. Da den mest fristende, Germanicus, døde, ble den glimrende generalen Tiberius det naturlige valget. I det minste for alle andre enn Tiberius selv.

Selv om Augustus levde nøkternt og var fornuftig, var han noe jålete i sin framstilling. Han så alltid ung ut, på statuene, myntene og maleriene, selv når han selv var godt over seksti.

Tiberius

Tiberius ville ikke bli keiser. Han var lykkelig gift, var en glimrende general og hadde ingen politiske ambisjoner. Selv om hans mor, den svært politisk dyktige Livia, og hans adoptivfar, Augustus, prøvde å få ham interessert, gikk det ikke. Til slutt ble han tvunget til å skille seg fra sitt livs kjærlighet, Vpsania Agrippina. Han giftet seg da med sin egen svigerinne, Julia den eldre. De to hatet hverandre, og han prøvde å holde seg unna henne så lenge som mulig. Hun på sin side skaffet seg mange elskere og prøvde å få dem til å få Tiberius ut av dansen. Augustus oppdaget dette, og opphevet ekteskapet og sendte Julia i eksil til en liten øy.

Tiberius ble etter mye om og men keiser, og kort tid etter døde ekskona Julia. 

Det som er spesielt med myntene til Tiberius, er at dette er myntene som Jesus referer til. Tiberius