Her følger en oversikt over de romerske keiserne fra Augustus til Romulus Augustus. 

Ordet "keiser" kommer fra etternavnet til Gaius Julius Caesar, og betydde lenge "bare" at man var i den slekten. Selv om keiserembetet i teorien ikke var arvelig, var det som oftest det i praksis. Og ettersom mange keisere ikke hadde mannlige arvinger, adopterte de gjerne folk. Disse fikk dermed etternavnet Caesar, som betydde at de ble sett på som "neste i rekken". Caesar er derfor ofte brukt som en slags variant av "kronprins". Caesar selv var aldri en keiser (og det latinske ordet for keiser er Imperator), så han dukker ikke opp i oversikten her. Vi beskriver ham likevel raskt i neste avsnitt.

Julius Caesar var av en adelig familie som gjennom svært kreativ genealogi førte slekten sin tilbake til Aeneas, helten som var forfaren til Romerrikets grunnlegger, Romulus. Ettersom Aeneas også var sønn av kjærlighetsgudinnen Venus, ble Caesar ofte omtalt som Venus' yngling, og myntene hans hadde ofte Venus på seg. Selv om han var adelig, tok han folkets side i den skarpe konflikten mellom folk flest (plebeierne) og adelen (patrisierne). Dette førte til at han fikk gjennomført en rekke radikale reformer til folkets beste. Han fikk mange fiender blant de rike, og da han selv utnenvnte seg til diktator på livstid, samarbeidet fiendene om å ta livet av ham. Han døde på Senatets gulv i år 44 f.Kr.

Innhold

De tolv keiserne (27 f.Kr.-96 e.Kr.)

De gode keiserne (96 - 180)

Commodus og femkeiseråret (180-196.)

Severus-dynastiet (193-235)

På vei mot krise (235-244)

Krisen i det tredje århundret (244-284)

Firekeiserdømmet (284 - 313)

Konstantin og hans etterfølgere (313 - 396)

Vestromerriket og fall (396-476)

Opprørere gjennom tidene

De 12 cæsarene (27 f.Kr.-96 e.Kr.)

Julio-claudiske keisere
Augustus (27 f.Kr.-14 e.Kr.), Tiberius (14-37), Caligula (37-41), Claudius (41-54), Nero (54-68)
Firekeiseråret
Galba (68-69), Otho (69), Vitellius (69)
Flaviske keisere
Vespasian (69-79), Titus (79-81), Domitian (81-96)

Etter at Julius Caesar ble drept på senatsgulvet, ble det et oppgjør mellom hans mordere og hans forsvarere, de sistnevnte ledet av generalen Marcus Antonius og Cæsars adoptivsønn, Octavian. De to bekjempet morderne, men til slutt gikk de mot hverandre. Til slutt sto bare Octavian igjen. Senatet ga ham tittelen Augustus (den majestetiske), en tittel han senere tok som sitt eget navn. I år 27 f.Kr. tokk han tittelen imperator og innførte keiserriket.

Perioden kjent som "De 12 cæsarene" etter en omskriving av tittelen til den romerske forfatteren Suetonius' verk "Livet til Cæsarene". De 12 cæsarene inkluderer Julius Caesar, som altså ikke er keiser, og de elleve som kom etter. Hvorfor han stoppet der, er i seg selv et interessant spørsmål. Det er i seg selv ingen logisk slutt ved Domitians død. Likevel er betegnelsen etablert. Dette var en god blanding av gode (Augustus, Claudius, Titus), middelmådige (Vespasian, Galba, Tiberius), kortvarige (Vitellius, Otho) og rent forferdelige (Nero, Caligula, Domitian) imperatorer. Men dette er også blant de aller mest kjente keiserne.

Augustus (27 f.Kr. - 14 e.Kr.)

Død: Naturlige årsaker

Augustus var ikke bare den første keiseren, men mange regnet han som den beste. Under ham ble Senatet markant vingeklippet og reglene forandret slik at det ikke i like stor grad var slik at de rike slektene som fikk alt, men de litt fattigere fikk det enklere. Det ble også mulig for folk som ikke var av nobel byrd (altså fra de gamle familiene) å få visse jobber. 

Augustus var ikke perfekt, og kunne hevne seg grusomt på visse motstandere. Likevel var han opptatt av moderasjon og godhet, og hadde mange sunne verdier. Han var også noe jålete, og alle avbildninger av ham, fra malerier til statuer og mynter, viser ham som svært ung, selv da han var i 60-årene. Hans mest kjente mynt har bilde av adoptivsønnene Gaius og Lucius, og denne ble preget rundt da Jesus skal ha blitt født.

 

Tiberius (14-37)

Død: Naturlige årsaker (kanskje drept av Caligula)

Tiberius ville aldri bli keiser, og prøvde å gi makten tilbake til Senatet. De tok ikke imot, noe som provoserte ham. Han mistet sin eneste sønn, Drusu, i år 23, og deretter trakk han seg stadig oftere tilbake til Capri. Livvakten hans, Sejanus, tok over mer og mer, og misbrukte makten sin til å gjøre seg stadig farligere. Til slutt ble han stoppet i år 31, da Tiberius lot seg overbevise om at Sejanus prøvde å gjennomføre statskupp, og Sejanus ble raskt henrettet. Tiberius hadde fått to sønner av den populære generalen Germanicus drept, men adopterte den tredje, som hadde kallenavnet "Caligula" kort tid etter.

Tiberius hadde store humørproblemer, og kunne være ekstremt hevngjerrig, særlig mot slutten. Han var også styrt av sin mot, den allestedsnærværende og manipulerende Livia, og han tilga henne og Augustus aldri for at de forlangte at han skulle skille seg fra sitt livs kjærlighet. I motsetning til de fleste andre keiserne, hadde Tiberius bare to motiver, og i nesten hele sin regjeringstid ett motiv. Helt i begynnelsen fantes det Tiberius-mynter med ham og Augustus, mens fra år 15 til år 37 var det bare mynter med fredsgudinnen på reversen. Det antas at modellen for fredsgudinnen var moren, Livia. Denne mynten er mest kjent fordi Jesus refererer til den, eller sannsynligvis den, i Bibelen (Matteus 22:19 og Markus 12:15).

Gaius Caesar, "Caligula" (37-41)

Død: Drept av sine livvakter

Gaius Caesar var sønn av den kjente og høyt elskede generalen Germanicus, og ble med ham på tokt. Der gikk han i små militærklær, og fikk derfor kallenavnet "lille støvel", eller Caligula. Han hatet kallenavnet, og det ble bare brukt om ham da han ikke hørte det. Caligula overlevde seks år under den stadig mer paranoide keiser Tiberius' overvåkende styre ved å være sjarmerende og morsom. Til slutt ble han adoptert, kort tid før Tiberius selv døde, onde tunger vil ha det til at Caligula selv sto for det. Den første tiden var Caligula relativt god, men etter et halvt år ble han stadig mer kaotisk og vanskelig. Han ble sadistisk og tyrannisk, og brukte mange penger på selvforherligende prosjekter. Han utnevnte seg selv til gudenes konge, Jupiter. og solguden i Egypt. Han tok livet av folk for moro skyld, lå med konene til senatorere og brukte mange penger på meningsløse prosjekter mens folket sultet. Et rykte vil ha det til at han kastet en stor del av publikum til løvene fordi han kjedet seg under gladiatorkamper. Caligula ble drept av sine egne livvakter, det vil si en gruppe som hadde bestemt seg for å gjøre opprør.

Caligula var generelt forhatt av alle, og det er ikke lett å finne mynter av ham. Mange ble sannsynligvis smeltet om, særlig sølvmynter. Det er ikke uvanlig at mange som skal ha Caligula-mynter velger å kjøpe bronsemynter.

 

Claudius (41-54)

Død: Naturlige årsaker eller forgiftet av sin fjerde kone

Claudius ble keiser noe mot sin vilje, ifølge rykter ble han oppdaget mens han gjemte seg bak gardinene av livvaktene som jaget Caligulas mordere. Han ble raskt utnevnt til keiser, og brukte resten av tiden på å bevise seg. Han var halt og hadde talefeil, og mange undervurderte ham. Likevel ble han en av de bedre keiserne, han erobret Britannia, fikk orden på administrasjonen og løste mange problemer skapt av forgjengeren.

Mynter av Claudius er heller ikke så lett å få tak i. Grunnen er noe uklar, men det kan ha å gjøre med at etterfølgeren brukte svært mange penger og likte å være på myntene.

Nero (54-68)

Død: Selvmord

Selvppptatt, lat, grådig, ondskapsfull, grusom uberegnelig, dekadent og på alle måter en forferdelig keiser. Hans rolle rundt Romas brann i år 64 er uklar, ifølge en fortelling fikk alle romere bo hos ham mens han bygget om delen av Roma slik at branner ikke kunne skje, ifølge en annen sto han bak brannen for å få bygget sitt enorme hus, Domus aureus. Han var hatet av mange. I år 68 gjorde flere opprør mot ham, og han begikk selvmord heller enn å bli drept av soldatene som jaget ham.

Nero fikk preget mange mynter fordi han brukte så mange av dem, og han kan ha smeltet om Claudius-mynter for å få flere med bilde av ham selv på. Han er den første "ærlige" keiseren, da han fremstår som lubben og kvapsete og alt annet enn det romerske ideal.  

Galba (68-69)

Død: Attentat

Galba var en dyktig guvernør av Hispania, men han fikk nok av Neros maktmisbruk, og hans egen hær støttet ham i opprøret. Han gikk mot Roma sammen med sin allierte, Otho, guvernøren i Lusitania (omtrent Portugal). Galba var imidlertid en lettpåvirkelig og gammel mann, og viste seg som lite dyktig som keiser. Han ble drept enten av Otho eller på Othos ordre.

Otho (69)

Død: Selvmord

Otho var bare keiser i tre måneder, og brukte mesteparten av tiden på å forberede seg på angrep fra opprørsgeneralen Vitellius. Han kjempet, og tapte. Hans folk trakk seg tilbake, men da soldatene til Vitellius kom etter dem, begikk Otho selvmord for å spare sitt folk for meningsløst blodbad. 

Vitellius (69)

Død: Drept av egne livvakter

Vitellius var en forferdelig person som smisket med gale Tiberius, gale Caligula og gale Nero. Han var en grådig spyttslikker som lykkes i å få grådige og barbariske germanere til å gå mot Roma. Problemet hans var at han ikke hadde kontroll over dem, og de plyndret mange romerske hus. Til slutt ble han drept av enten sine livvakter eller av folkemengden da Vespasian gikk mot ham. 

Vespasian (69-79)

Død: Naturlige årsaker

I motsetning til de tre forrige, var Vespasian kompetent. Han ble den fjerde keiseren i år 69 (også kjent som "firekeiseråret") og den klart beste. Det het at han så ut som en muldyrselger, og han var delvis det. Som keiser fikk han langt på vei reddet Romerriket fra undergang, delvis på grunn av at han skattla mye, inkludert offentlige toaletter. Den dag i dag heter urinaler "vespasiano" i Italia.

Vespasian preget en god del mynter for å få redde økonomien, og det er mange variasjoner av dem. Det var også Vespasian som fikk laget det første amfiteateret i Roma. Selv om han opkalte det etter sin egen slekt og kallet det "Det flaviske amfiteateret", ble det mest kjent fordi det tok over etter en enorm koloss av en bronsestatue av Nero som ble revet, og fikk på folkemunne navnet "Colosseum".

Titus (79-81)

Død: Sykdom

Sønn av Vespasian. Mange trodde han skulle bli en ny Nero, i stedet regnes han som en av de beste keiserne i de to år ene han fikk. Han åpnet Colosseum, hjalp romerne etter en ny brann (på tross av Neros "forbedringer") og støttet de mange overlevende etter vulkanutbruddet som gravla Pompeii og Herculaneum. Mynter av ham varierer. Enkelte er lette å få tak i, mens andre, som minnemyntene til åpningen av Colosseum, er ettertraktet. 

Domitian (81-96)

Død: Attentat

Etter at faren og broren begge var gode keisere, ble Domitian ille igjen. Det viste seg at det ikke var Titus, men Domitian, som ble en ny Nero, med personlighetskult, autoritære trekk og brutalitet mot de han mislikte. Historikere er ikke helt sikre på om Domitian var fullt så ille som det antikkens historikere beskrev, men han regnes ikke akkurat som spesielt god.

 

De gode keiserne (96-180)

Nerva (96-98.) Trajan (98-117) Hadrian (117-138)
Antoninus Pius (138-161) Lucius Verus (161-169) Marcus Aurelius (161-180)

De 12 cæsarene var en svært varierende gruppe. Denne gruppen er av langt høyere kvalitet, i hvert fall ifølge historikerne. Disse keiserne kalles med en fellesbetegnelse "De gode keiserne", et uttrykk som opprinnelig kommer fra den berømte italienske filosofen og forfatteren Niccòlo Machiavelli, og som er blitt gjentatt mange ganger senere. Grunnen til at de heter det, er at disse var åpenbart plukket av andre årsaker enn smiger, nepotisme, intriger eller andre årsaker - Hadrian muligens unntatt - og alle viste seg å være langt bedre enn forgjengerne.

Dersom man skal snakke om den beste perioden av Romerriket, er nok dette sannsynligvis den man bør gå etter. Keiserne var stabile, økonomien gikk bedre, folk fikk utvidede rettigheter og Romerriket ble mer samlet. 


Nerva (96-98)

Død: Naturlige årsaker

Nerva var ikke keiser særlig lenge. Han var 66 år gammel da han ble adoptert av Domitian, og han ble keiser kort tid etter. Nerva tilga mange som skulle drepes etter Domitians ordre, og flesteparten fikk tilbake eiendelene sine. Han nektet de vulgære maktsymbolene som gullstatuer, og han ryddet opp i den korrupte administrasjonen. Han frasa sin slekt arverekken og adopterte raskt den svært populære generalen Trajan slik at arverekken ble sikret. 

Nerva-myntene har i senere tid blitt ettertraktet, men skal ikke være veldig vanskelige å få tak i.

Trajan (98-117)

Død: Naturlige årsaker

Dersom noen kunne konkurrere med Augustus om tittelen "den beste keiseren" blant romerne flest ,var det Trajan. Han utvidet riket til det største det hadde vært, han fikk ryddet opp i urettferdigheter og han var en byggmester som utvidet med vannforsyning, kloakk og mye annet for Romerrikets befolkning. Han hjalp til med velferdsprofram. På mange måter var det hans forbedringer som la grunnen for at vi i det hele tatt kan snakke om de gode keiserne, og selv om Nerva var god, blir han god også fordi han var sammen med Trajan i tid.

Trajan har en litt annen måte å huskes på, han er rett og slett den siste keiseren på lang tid som ikke hadde skjegg - her svært unge keisere unntatt. 

Hadrian (117-138)

Død: Naturlige årsaker

Hadrian var ikke like krigsglad som Trajan, og han ga tidlig bort deler som ble erobret av Trajan. Han hadde også en sterk interesse for å forbedre deler av grensene ved å gjøre dem bedre skikket til å motstå angrep, deriblant den kjente Hadrians Mur nord i England. I tillegg var han, i motsetning til mange Roma-fokuserte, opptatt av også å forbedre andre områder av Romerriket. Han var også svært opptatt av filosofi og kunst, og dermed Hellas, som var begges arnested. Hadrian tok derfor på seg moten å gå med skjegg, som grekerne gjorde, men romerne aldri valgte. Fra og med Hadrian hadde keiserne skjegg i svært lang tid fremover. Det ble et symbol på visdom. 

 

Antoninus Pius (138-161)

Død: Naturlige årsaker

Antoninus Pius er kanskje den beste keiseren fra et moderne synspunkt. Han videreførte Hadrians reformer av riket og Trajans av folket, og skapte lover som hjalp og beskyttet de fattigste. Hans omorganisering fikk ryddet opp i hygienen og økonomien i riket. Han forlot aldri Italia, og dermed var det ingen kriger eller voldelige sammenstøt under hans styre, i det minste ikke startet av ham. 

Antoninus Pius støttet også teateret, kunsten, vitenskapen og humaniora, og han belønnet gode lærere. Så fred, utdannelse, kunst, kultur, rettigheter og god økonomi bør være gode grunner til å heve ham til toppen av keiserrekken.

Lucius Verus (161-169)

Død: Sykdom

Da Antoninus Pius ble keiser, måtte han love å adoptere de to neste i arverekken, Lucius Verus og Marcus Antonius. Disse to ble keisere sammen. Lucius Verus er keiseren som kommer i skyggen av de andre. Sammenliknet med snittet i De 12 cæsarene, er Lucius Verus langt bedre, men han utmerket seg ikke spesielt mye. Han lyktes å beseire perserne, men onde tunger vil ha det til at han ikke bidro så mye. Det er vanskelig å si, men han var en rasjonell og dyktig keiser i de åtte årene han fikk.

 

Marcus Aurelius (161-180)

Død: Naturlige årsaker

Marcus Aurelius er eksempelet over alle på den kloke keiseren. Selv om han brukte mye av tiden sin på å sikre grensene mot diverse germanske allianser, rakk han å konsolidere det Antoninus Pius, Hadrian og Trajan hadde skapt og å gi ut sine betraktninger, i ettertiden kalt Meditasjoner. Marcus Aurelius er den siste av de gode keiserne, men han var ikke like heldig økonomisk, da han måtte betale for dyre kriger og kostbare sykdomstilfeller.