Her følger en oversikt over de romerske keiserne fra Augustus til Romulus Augustus. 

Ordet "keiser" kommer fra etternavnet til Gaius Julius Caesar, og betydde lenge "bare" at man var i den slekten. Selv om keiserembetet i teorien ikke var arvelig, var det som oftest det i praksis. Og ettersom mange keisere ikke hadde mannlige arvinger, adopterte de gjerne folk. Disse fikk dermed etternavnet Caesar, som betydde at de ble sett på som "neste i rekken". Caesar er derfor ofte brukt som en slags variant av "kronprins". Caesar selv var aldri en keiser (og det latinske ordet for keiser er Imperator), så han dukker ikke opp i oversikten her. Vi beskriver ham likevel raskt i neste avsnitt.

Julius Caesar var av en adelig familie som gjennom svært kreativ genealogi førte slekten sin tilbake til Aeneas, helten som var forfaren til Romerrikets grunnlegger, Romulus. Ettersom Aeneas også var sønn av kjærlighetsgudinnen Venus, ble Caesar ofte omtalt som Venus' yngling, og myntene hans hadde ofte Venus på seg. Selv om han var adelig, tok han folkets side i den skarpe konflikten mellom folk flest (plebeierne) og adelen (patrisierne). Dette førte til at han fikk gjennomført en rekke radikale reformer til folkets beste. Han fikk mange fiender blant de rike, og da han selv utnenvnte seg til diktator på livstid, samarbeidet fiendene om å ta livet av ham. Han døde på Senatets gulv i år 44 f.Kr.

Innhold

NB: Det er så mange keisere at keiserne fra Konstantin den store og utover ligger på en egen side. Det skal være enkelt å manøvrere mellom de to sidene.

De tolv keiserne (27 f.Kr.-96 e.Kr.)

De gode keiserne (96 - 180)

Commodus og femkeiseråret (180-196.)

Severus-dynastiet (193-235)

Krisen i det tredje århundret (235-284)

Firekeiserdømmet (284 - 313)

Konstantin og hans etterfølgere (313 - 396)

Vestromerriket og fall (396-476)

Opprørere gjennom tidene

De 12 cæsarene (27 f.Kr.-96 e.Kr.)

Julio-claudiske keisere
Augustus (27 f.Kr.-14 e.Kr.), Tiberius (14-37), Caligula (37-41), Claudius (41-54), Nero (54-68)
Firekeiseråret
Galba (68-69), Otho (69), Vitellius (69)
Flaviske keisere
Vespasian (69-79), Titus (79-81), Domitian (81-96)

Etter at Julius Caesar ble drept på senatsgulvet, ble det et oppgjør mellom hans mordere og hans forsvarere, de sistnevnte ledet av generalen Marcus Antonius og Cæsars adoptivsønn, Octavian. De to bekjempet morderne, men til slutt gikk de mot hverandre. Til slutt sto bare Octavian igjen. Senatet ga ham tittelen Augustus (den majestetiske), en tittel han senere tok som sitt eget navn. I år 27 f.Kr. tokk han tittelen imperator og innførte keiserriket.

Perioden kjent som "De 12 cæsarene" etter en omskriving av tittelen til den romerske forfatteren Suetonius' verk "Livet til Cæsarene". De 12 cæsarene inkluderer Julius Caesar, som altså ikke er keiser, og de elleve som kom etter. Hvorfor han stoppet der, er i seg selv et interessant spørsmål. Det er i seg selv ingen logisk slutt ved Domitians død. Likevel er betegnelsen etablert. Dette var en god blanding av gode (Augustus, Claudius, Titus), middelmådige (Vespasian, Galba, Tiberius), kortvarige (Vitellius, Otho) og rent forferdelige (Nero, Caligula, Domitian) imperatorer. Men dette er også blant de aller mest kjente keiserne.

Augustus (27 f.Kr. - 14 e.Kr.)

Død: Naturlige årsaker

Augustus var ikke bare den første keiseren, men mange regnet han som den beste. Under ham ble Senatet markant vingeklippet og reglene forandret slik at det ikke i like stor grad var slik at de rike slektene som fikk alt, men de litt fattigere fikk det enklere. Det ble også mulig for folk som ikke var av nobel byrd (altså fra de gamle familiene) å få visse jobber. 

Augustus var ikke perfekt, og kunne hevne seg grusomt på visse motstandere. Likevel var han opptatt av moderasjon og godhet, og hadde mange sunne verdier. Han var også noe jålete, og alle avbildninger av ham, fra malerier til statuer og mynter, viser ham som svært ung, selv da han var i 60-årene. Hans mest kjente mynt har bilde av adoptivsønnene Gaius og Lucius, og denne ble preget rundt da Jesus skal ha blitt født.

 

Tiberius (14-37)

Død: Naturlige årsaker (kanskje drept av Caligula)

Tiberius ville aldri bli keiser, og prøvde å gi makten tilbake til Senatet. De tok ikke imot, noe som provoserte ham. Han mistet sin eneste sønn, Drusu, i år 23, og deretter trakk han seg stadig oftere tilbake til Capri. Livvakten hans, Sejanus, tok over mer og mer, og misbrukte makten sin til å gjøre seg stadig farligere. Til slutt ble han stoppet i år 31, da Tiberius lot seg overbevise om at Sejanus prøvde å gjennomføre statskupp, og Sejanus ble raskt henrettet. Tiberius hadde fått to sønner av den populære generalen Germanicus drept, men adopterte den tredje, som hadde kallenavnet "Caligula" kort tid etter.

Tiberius hadde store humørproblemer, og kunne være ekstremt hevngjerrig, særlig mot slutten. Han var også styrt av sin mot, den allestedsnærværende og manipulerende Livia, og han tilga henne og Augustus aldri for at de forlangte at han skulle skille seg fra sitt livs kjærlighet. I motsetning til de fleste andre keiserne, hadde Tiberius bare to motiver, og i nesten hele sin regjeringstid ett motiv. Helt i begynnelsen fantes det Tiberius-mynter med ham og Augustus, mens fra år 15 til år 37 var det bare mynter med fredsgudinnen på reversen. Det antas at modellen for fredsgudinnen var moren, Livia. Denne mynten er mest kjent fordi Jesus refererer til den, eller sannsynligvis den, i Bibelen (Matteus 22:19 og Markus 12:15).

Gaius Caesar, "Caligula" (37-41)

Død: Drept av sine livvakter

Gaius Caesar var sønn av den kjente og høyt elskede generalen Germanicus, og ble med ham på tokt. Der gikk han i små militærklær, og fikk derfor kallenavnet "lille støvel", eller Caligula. Han hatet kallenavnet, og det ble bare brukt om ham da han ikke hørte det. Caligula overlevde seks år under den stadig mer paranoide keiser Tiberius' overvåkende styre ved å være sjarmerende og morsom. Til slutt ble han adoptert, kort tid før Tiberius selv døde, onde tunger vil ha det til at Caligula selv sto for det. Den første tiden var Caligula relativt god, men etter et halvt år ble han stadig mer kaotisk og vanskelig. Han ble sadistisk og tyrannisk, og brukte mange penger på selvforherligende prosjekter. Han utnevnte seg selv til gudenes konge, Jupiter. og solguden i Egypt. Han tok livet av folk for moro skyld, lå med konene til senatorere og brukte mange penger på meningsløse prosjekter mens folket sultet. Et rykte vil ha det til at han kastet en stor del av publikum til løvene fordi han kjedet seg under gladiatorkamper. Caligula ble drept av sine egne livvakter, det vil si en gruppe som hadde bestemt seg for å gjøre opprør.

Caligula var generelt forhatt av alle, og det er ikke lett å finne mynter av ham. Mange ble sannsynligvis smeltet om, særlig sølvmynter. Det er ikke uvanlig at mange som skal ha Caligula-mynter velger å kjøpe bronsemynter.

 

Claudius (41-54)

Død: Naturlige årsaker eller forgiftet av sin fjerde kone

Claudius ble keiser noe mot sin vilje, ifølge rykter ble han oppdaget mens han gjemte seg bak gardinene av livvaktene som jaget Caligulas mordere. Han ble raskt utnevnt til keiser, og brukte resten av tiden på å bevise seg. Han var halt og hadde talefeil, og mange undervurderte ham. Likevel ble han en av de bedre keiserne, han erobret Britannia, fikk orden på administrasjonen og løste mange problemer skapt av forgjengeren.

Mynter av Claudius er heller ikke så lett å få tak i. Grunnen er noe uklar, men det kan ha å gjøre med at etterfølgeren brukte svært mange penger og likte å være på myntene.

Nero (54-68)

Død: Selvmord

Selvppptatt, lat, grådig, ondskapsfull, grusom uberegnelig, dekadent og på alle måter en forferdelig keiser. Hans rolle rundt Romas brann i år 64 er uklar, ifølge en fortelling fikk alle romere bo hos ham mens han bygget om delen av Roma slik at branner ikke kunne skje, ifølge en annen sto han bak brannen for å få bygget sitt enorme hus, Domus aureus. Han var hatet av mange. I år 68 gjorde flere opprør mot ham, og han begikk selvmord heller enn å bli drept av soldatene som jaget ham.

Nero fikk preget mange mynter fordi han brukte så mange av dem, og han kan ha smeltet om Claudius-mynter for å få flere med bilde av ham selv på. Han er den første "ærlige" keiseren, da han fremstår som lubben og kvapsete og alt annet enn det romerske ideal.  

Galba (68-69)

Død: Attentat

Galba var en dyktig guvernør av Hispania, men han fikk nok av Neros maktmisbruk, og hans egen hær støttet ham i opprøret. Han gikk mot Roma sammen med sin allierte, Otho, guvernøren i Lusitania (omtrent Portugal). Galba var imidlertid en lettpåvirkelig og gammel mann, og viste seg som lite dyktig som keiser. Han ble drept enten av Otho eller på Othos ordre.

Otho (69)

Død: Selvmord

Otho var bare keiser i tre måneder, og brukte mesteparten av tiden på å forberede seg på angrep fra opprørsgeneralen Vitellius. Han kjempet, og tapte. Hans folk trakk seg tilbake, men da soldatene til Vitellius kom etter dem, begikk Otho selvmord for å spare sitt folk for meningsløst blodbad. 

Vitellius (69)

Død: Drept av egne livvakter

Vitellius var en forferdelig person som smisket med gale Tiberius, gale Caligula og gale Nero. Han var en grådig spyttslikker som lykkes i å få grådige og barbariske germanere til å gå mot Roma. Problemet hans var at han ikke hadde kontroll over dem, og de plyndret mange romerske hus. Til slutt ble han drept av enten sine livvakter eller av folkemengden da Vespasian gikk mot ham. 

Vespasian (69-79)

Død: Naturlige årsaker

I motsetning til de tre forrige, var Vespasian kompetent. Han ble den fjerde keiseren i år 69 (også kjent som "firekeiseråret") og den klart beste. Det het at han så ut som en muldyrselger, og han var delvis det. Som keiser fikk han langt på vei reddet Romerriket fra undergang, delvis på grunn av at han skattla mye, inkludert offentlige toaletter. Den dag i dag heter urinaler "vespasiano" i Italia.

Vespasian preget en god del mynter for å få redde økonomien, og det er mange variasjoner av dem. Det var også Vespasian som fikk laget det første amfiteateret i Roma. Selv om han opkalte det etter sin egen slekt og kallet det "Det flaviske amfiteateret", ble det mest kjent fordi det tok over etter en enorm koloss av en bronsestatue av Nero som ble revet, og fikk på folkemunne navnet "Colosseum".

Titus (79-81)

Død: Sykdom

Sønn av Vespasian. Mange trodde han skulle bli en ny Nero, i stedet regnes han som en av de beste keiserne i de to år ene han fikk. Han åpnet Colosseum, hjalp romerne etter en ny brann (på tross av Neros "forbedringer") og støttet de mange overlevende etter vulkanutbruddet som gravla Pompeii og Herculaneum. Mynter av ham varierer. Enkelte er lette å få tak i, mens andre, som minnemyntene til åpningen av Colosseum, er ettertraktet. 

Domitian (81-96)

Død: Attentat

Etter at faren og broren begge var gode keisere, ble Domitian ille igjen. Det viste seg at det ikke var Titus, men Domitian, som ble en ny Nero, med personlighetskult, autoritære trekk og brutalitet mot de han mislikte. Historikere er ikke helt sikre på om Domitian var fullt så ille som det antikkens historikere beskrev, men han regnes ikke akkurat som spesielt god.

 

De gode keiserne (96-180)

Nerva (96-98.) Trajan (98-117) Hadrian (117-138)
Antoninus Pius (138-161) Lucius Verus (161-169) Marcus Aurelius (161-180)

De 12 cæsarene var en svært varierende gruppe. Denne gruppen er av langt høyere kvalitet, i hvert fall ifølge historikerne. Disse keiserne kalles med en fellesbetegnelse "De gode keiserne", et uttrykk som opprinnelig kommer fra den berømte italienske filosofen og forfatteren Niccòlo Machiavelli, og som er blitt gjentatt mange ganger senere. Grunnen til at de heter det, er at disse var åpenbart plukket av andre årsaker enn smiger, nepotisme, intriger eller andre årsaker - Hadrian muligens unntatt - og alle viste seg å være langt bedre enn forgjengerne.

Dersom man skal snakke om den beste perioden av Romerriket, er nok dette sannsynligvis den man bør gå etter. Keiserne var stabile, økonomien gikk bedre, folk fikk utvidede rettigheter og Romerriket ble mer samlet. 


Nerva (96-98)

Død: Naturlige årsaker

Nerva var ikke keiser særlig lenge. Han var 66 år gammel da han ble adoptert av Domitian, og han ble keiser kort tid etter. Nerva tilga mange som skulle drepes etter Domitians ordre, og flesteparten fikk tilbake eiendelene sine. Han nektet de vulgære maktsymbolene som gullstatuer, og han ryddet opp i den korrupte administrasjonen. Han frasa sin slekt arverekken og adopterte raskt den svært populære generalen Trajan slik at arverekken ble sikret. 

Nerva-myntene har i senere tid blitt ettertraktet, men skal ikke være veldig vanskelige å få tak i.

Trajan (98-117)

Død: Naturlige årsaker

Dersom noen kunne konkurrere med Augustus om tittelen "den beste keiseren" blant romerne flest ,var det Trajan. Han utvidet riket til det største det hadde vært, han fikk ryddet opp i urettferdigheter og han var en byggmester som utvidet med vannforsyning, kloakk og mye annet for Romerrikets befolkning. Han hjalp til med velferdsprofram. På mange måter var det hans forbedringer som la grunnen for at vi i det hele tatt kan snakke om de gode keiserne, og selv om Nerva var god, blir han god også fordi han var sammen med Trajan i tid.

Trajan har en litt annen måte å huskes på, han er rett og slett den siste keiseren på lang tid som ikke hadde skjegg - her svært unge keisere unntatt. 

Hadrian (117-138)

Død: Naturlige årsaker

Hadrian var ikke like krigsglad som Trajan, og han ga tidlig bort deler som ble erobret av Trajan. Han hadde også en sterk interesse for å forbedre deler av grensene ved å gjøre dem bedre skikket til å motstå angrep, deriblant den kjente Hadrians Mur nord i England. I tillegg var han, i motsetning til mange Roma-fokuserte, opptatt av også å forbedre andre områder av Romerriket. Han var også svært opptatt av filosofi og kunst, og dermed Hellas, som var begges arnested. Hadrian tok derfor på seg moten å gå med skjegg, som grekerne gjorde, men romerne aldri valgte. Fra og med Hadrian hadde keiserne skjegg i svært lang tid fremover. Det ble et symbol på visdom. 

 

Antoninus Pius (138-161)

Død: Naturlige årsaker

Antoninus Pius er kanskje den beste keiseren fra et moderne synspunkt. Han videreførte Hadrians reformer av riket og Trajans av folket, og skapte lover som hjalp og beskyttet de fattigste. Hans omorganisering fikk ryddet opp i hygienen og økonomien i riket. Han forlot aldri Italia, og dermed var det ingen kriger eller voldelige sammenstøt under hans styre, i det minste ikke startet av ham. 

Antoninus Pius støttet også teateret, kunsten, vitenskapen og humaniora, og han belønnet gode lærere. Så fred, utdannelse, kunst, kultur, rettigheter og god økonomi bør være gode grunner til å heve ham til toppen av keiserrekken.

Lucius Verus (161-169)

Død: Sykdom

Da Antoninus Pius ble keiser, måtte han love å adoptere de to neste i arverekken, Lucius Verus og Marcus Antonius. Disse to ble keisere sammen. Lucius Verus er keiseren som kommer i skyggen av de andre. Sammenliknet med snittet i De 12 cæsarene, er Lucius Verus langt bedre, men han utmerket seg ikke spesielt mye. Han lyktes å beseire perserne, men onde tunger vil ha det til at han ikke bidro så mye. Det er vanskelig å si, men han var en rasjonell og dyktig keiser i de åtte årene han fikk.

 

Marcus Aurelius (161-180)

Død: Naturlige årsaker

Marcus Aurelius er eksempelet over alle på den kloke keiseren. Selv om han brukte mye av tiden sin på å sikre grensene mot diverse germanske allianser, rakk han å konsolidere det Antoninus Pius, Hadrian og Trajan hadde skapt og å gi ut sine betraktninger, i ettertiden kalt Meditasjoner. Marcus Aurelius er den siste av de gode keiserne, men han var ikke like heldig økonomisk, da han måtte betale for dyre kriger og kostbare sykdomstilfeller.

 

 

Commodus og femkeiseråret (180-197)

Commodus (180-192) Pertinax (193) Didius Julianus (193)
Pescennius Niger (193-94) Clodius Albinus (193-197)

Commodus var sønnen til Marcus Aurelius, men var ingen Marcus Aurelius. Under hans styre ble alt som var bra, dårlig igjen. Hans død medførte at det var hele fem keisere. Da støvet la seg, var det bare én igjen, Septimius Severus. Han lanserer et nytt dynasti, og derfor sparer vi ham til neste tema.

Commodus (180-192)

Død: Attentat

Commodus har fått et dårlig rykte, men det er ikke fortjent. I virkeligheten var han mye verre. Han var i det minste fredelig, men hans styre var fullt av intriger, og Commodus styrte med jernhånd og personlighetskult. Dette ble spesielt ille i de siste to årene, der han alldit framsto som halvguden Hercules med løveskinn og klubbe. Da Roma - igjen - ble skadet av brann, bestemte like godt Commodus seg for at han var den nye Romulus, Romerrikets grunnlegger, og omdøpte Roma til Commodiana. Han omdøpte seg selv med tolv navn og ga alle navn til månedene. Januar ble Lucius, februar Aelius, mars Aurelius, april Commodus og så videre.Han styrte ikke stort, og overlot det til sine favoritter, som tradisjonen tro misbrukte makten. Senatorene fikk nok, og arrangerte å ta livet av Commodus. Commodus ble til slutt drept av sin egen slave.

Pertinax (193)

Død: Drept av egne livvakter

Pertinax var en ærbar keiser, og han prøvde å finne ut av hvordan best å reformere alt kaoset til Commodus. Problemet hans var dessverre for ham at han prøvde å forandre på den mektige og livsfarlige livgarden. Dette førte til at Pertinax ble drept av sine egne livvakter.

Didius Julianus (193)

Død: Drept av ukjent soldat (kanskje livvakt)

Didius Julianus gjorde noe usedvanlig uklokt. Da Pertinax ble drept, valgte livvaktene å auksjonere bort keisertittelen, ellers hadde de blitt arbeidsledige. Didius Julianus vant auksjonen og ble keiser. Dette aksepterte ikke tre generaler som var lojale mot Pertinax; Pescennius Niger, Clodius Albinus og Septimius Severus. De erklærte seg selv som keisere, og måtte kjempe mot hverandre. Da Septimius Severus' styrker masjerte mot Roma, forlot livvaktene ham, og Julianus ble drept av en uidentifisert soldat.

Pescennius Niger (193-194)

Død: Henrettet av neste keiser

Pescennius Niger var en av de tre generalene som erklærte seg som keiser. Han var general i Syria, og rakk ikke til Roma først, og mislyktes å få til stort annet enn noen områder i øst, der han hørte til. Niger tapte to slag, og måtte trekke seg tilbake til Antiokia, og da Egypt byttet lojalitet til Septimius Severus, var Niger i realiteten sjanseløs. Han ble fanget og halshugget av Severus, som straffet ham og hans familie hardt.

Clodius Albinus (193-197)

Død: Selvmord eller falt i slag

Mens Pescennius Niger (="den sorte") holdt til i Syria og ble bekjempet av Septimius Severus, holdt Clodius Albinus (="den hvite") til i Gallia og Britannia og ble lurt av Septimius Severus. For Clodius Albinus erklærte Septimius Severus som keiser og seg selv som Cæsar, altså neste i rekken. For Clodius betydde det at han styrte den vestre delen av riket mer eller mindre selvstendig, men fortsatt fomelt under Septimius Severus. Problemet lå i at Severus, etter å ha drept Niger, bestemte seg for å bekjempe Clodius. Det tok til år 196, da Bysants endelig falt, før han gikk etter Clodius Albinus. Albinus unngikk knepent et attentatforsøk, og så ble han gjort til "Fiende av staten". Albinus ble til slutt i år 197 bekjempet av Septimius Severus, som red over Albinus' nakne kropp og så fikk resten av familien henrettet.

 

 

Severus-dynastiet (193-235) - og Macrinus

Septimius Severus (193-211) Geta (211) Caracalla (211-217)
Macrinus (217-218) Elagabalus (218-222) Severus Alexander (222-235)

Severus-dynastiet er De gode keisernes rake motsetning. Septimius Severus var paterfamilias, familieoverhodet, i denne familien, og hans brutale måte var direkte forskrekkende. Hans to sønner var ikke stort bedre, og Elagabalus er muligens den galeste av alle keisere noensinne. Severus Alexander var familens "hvite får", en drøm sammenliknet med resten av slekten.

 

 

Septimius Severus (193-211)

Død: Sykdom

Septimius Severus er allerede beskrevet i lite trivelige ordelag med sitt forræderi av Clodius og sin brutale håndtering av famile og bekjente av både Pescennius Niger og Clodius Albinus. Denne brutale fremferden var typisk ham, og han brukte mye av tiden som keiser på slagmarkene. Det beste som kan sies om Septimius Severus er sannsynlig kona hans, Julia Domna, som kjempet for å få filosofi, kunnskap og kunst til å bli populært. Septimius Severus døde i Ebaracum (York) i 211, muligens av sykdom.

 

 

Geta (211)

Død: Drept av sin egen bror

Rent formelt var Geta medkeiser sammen med Septimius Severus fra år 209, men reelt var han først keiser da Septimius Severus døde. Han og storebroren, Caracalla, ble medkeisere samtidig, og etter seks måneder ble Geta drept av Caracalla. Geta var sannsynligvis en bortskjemt og ubrukelig keiser, men ble drept så tidlig at det ikke ble bekreftet.

 

 

Caracalla (211-217)

Død: Drept av egne livvakter

Det er ikke pent å skryte, men Caracalla er sannsynligvis den verste, mest bloddryppende, mest grusomme og mest motbydelige av alle keiserne. Han drepte sin lillebror og sin kone kort tid etter at han ble keiser, deretter drepte han alle av brorens allierte og alle han trodde var hans allierte. Da disse var døde, var han så "tynget av sitt brodermord" at han ga alle som bodde i Romerriket og var frie menn borgerrettigheter. Det høres flott ut, men borgerrettighetene var ganske utvannet. Nå var det viktig å være "honestiores", det vil si rik og mektig, og ikke "humiliores", altså fattig og uten kontakter.

Caracalla betyr egentlig omtrent "hettegenser", og i samtiden ble han som Caligula nevnt ved sitt egentlige navn, Antoninus. Men Hettegenser'n var ikke ferdig med å være grusom. Han forklarte at han drepte Geta "i selvforsvar", noe ingen trodde på. I Alexandria skal de ha satt opp en satire der de latterliggjorde dette "selvforsvaret" og annet Caracalla hadde gjort. Dette førte til at Caracalla i følge fortellingen drepte 40 000 mennesker i Alexandria som hevn. Roma unngikk ham stort sett ettersom han måtte bruke mesteparten av tiden på å kjempe mot opprørere mot hans styre. Han mobbet også Macrinus, lederen for livvaktene, og med tanke på hvordan det gikk med andre han mobbet, som kona, svigerfaren og broren til Caracalla, skjønte Macrinushvordan dette gikk. Caracalla ble drept på Macrinus' order mens han var på do. 

 

 

Macrinus (217-218)

Død: Drept av egne soldater

Caracalla ga ut en dobbeltdenar som i ettertiden, det vil si de siste omtrent 200 årene, er blitt kalt en antoninianus. Den var enda mer utvannet enn denarene som Septimius Severus hadde vannet ut. Dette, og Caracallas mange ekstremt dyre påfunn gjorde at det ikke var penger igjen i statskassa. Macrinus måtte prøve å få inn penger igjen, men det førte til at tanta til Caracalla, Julia Maesa, greide å få soldatene til å snu seg mot ham.

Diadumenian

Død: Drept av egne soldater

Sønnen til Macrinus var medkeiser, men i praksis gjorde han ikke noe som egentlig kvalifiserer til å kalle ham en egen keiser.

 

 

Elagabalus (218-222)

Død: Drept av egne livvakter

Det er ikke pent å skryte, men Elagabalus er utvilsomt den galeste, mest ustabile og mest kaotiske av alle keisere. Selv om bare halvparten av historiene om ham er sanne, er mannen noe for seg selv. Skjønt, mannen.... han ble keiser da han var 14 år gammel. Så historiene:

Han skal ha invitert venner på fest og sluppet ett tonn roser på dem, som førte til at flere døde til hans fornøyelse. Han slapp også inn ville dyr for å skremme dem (de hadde ikke tenner, men det visste ikke gjestene). Han inviterte også fattige til middag og serverte dem bilder av mat. Han var også transseksuell, og prøvde å skifte kjønn. I tillegg ville han være prostituert, så først dro han på havna, før han gjorde palasset til sitt private horestrøk. I tillegg giftet han seg to ganger med samme vestalinne (en prestinne som måtte være jomfru), noe som var strengt ulovlig og ville i vanlige tilfeller ført til at hun skulle begraves levende, men i dette tilfellet visste alle at hennes møydom ikke var i fare. Han giftet seg også med en mann og insisterte på å kalles kona hans. Til slutt fikk, ikke overraskende, livvaktene nok og drepte ham, sannsynligvis etter ordre fra tidligere nevnte Julia Maesa. Dette ble i så fall den andre keiseren hun fikk drept.

 

 

Severus Alexander (222-235)

Død: Drept av egne soldater

Den siste keiseren i Severus-dynastiet var den eneste som ikke var en bortskjemt, kaotisk, gal eller morderisk person. Severus Alexander var bare 13 år gammel, og det gjorde ham til den nest yngste keiseren i hele Romerrikets histore etter Gordianus III. Severus Alexander ble i de første to til fire årene styrt av Julia Maesa, den svært strenge og kontrollerende mormoren som hadde både Macrinus' og Elgabalus' liv på samvittigheten. Deretter greide han svært bra å takle en ny trussel i øst - Det nypersiske riket, eller Sasaniderriket. Problemet var at han ikke hadde nok menn til effektivt å bekjempe germanerne, så han bestakk dem og prøvde seg på diplomati. Romerske soldater ville heller gå til krig og plyndre, og da han besøkte en soldatleir, ble han og hans mor brutalt drept. Severus-dynastiet startet med brutale drap på familiemedlemmer, og det sluttet på samme måte. Sic Transit Gloria Mundi.

 

 

Krisen i det tredje århundret (235-284)

Sekskeiseråret 238 (235-244)
Maximinus Thrax (235-238), Gordianus I (238), Gordianus II (238), Pupienus (238), Balbinus (238) og Gordianus III (238-244)
Kaotisk borgerkrig (244-270)
Filip I Araberen (244-249), Decius (249-251), Trebonianus Gallus (251-253), Aemilianus (253), Valerian (253-260), Gallienus (253-268), Claudius II Gothicus (268-270), Qunintillus (270)
Aurelian til Probus - kaotisk orden (270-285)
Aurelian (270-75), Tacitus (275-76), Florianus(276), Probus (276-282), Carus (282-283), Carinus (283-285), Numerian (283-284)

Etter at Severus-dynastiets mørke skygge ble løftet, gikk Romerriket ut i en kaotisk periode med soldatkeisere, det vil si generaler og andre ledere som hadde sine legioners støtte og masjerte mot Roma, bare for å måtte kjempe mot andre opprørere som gjorde det samme. Det mest dramatiske tilefellet kom allerede i år 238, da det var seks keisere.

Dette var en periode med mange utfordringer. Tiden ble en økonomisk ruin med sølvmynter som ble så utvannet at etter Gordianus III (238-244) kan man knapt snakke om denarius-mynter, og kort tid etter var sølv så godt som borte fra romerske mynter - og de kom aldri helt tilbake.

 

 

Maximinus Thrax (235-238)

Død: Drept av egne soldater

Maximinus Thrax får ofte skylden, ganske fortjent, for å ha startet kaoset som medførte at Romerriket var svært nær sammenbrudd. Han var den første soldatkeiseren, eller "brakkekeiseren", som de også kalles, og hans rolle i drapet på keiser Severus Alexander er for å si det beskjedent tvilsom. Senatet hatet ham uansett for dette, men det hjalp ikke at han kom fra Trakia i dagens Øst-Balkan (derav tilnavnet "Thrax"), at hans far var goter og at hans mor kom fra alanni-stammen. Kort sagt var han en tølper fra en ufin familie, og sånt kunne man ikke være ustraffet. Den eneste som så bak familien og så en dyktig general var Severus Alexander, som hans menn hadde drept, muligens på hans ordre.

 

 

Thrax selv hatet fiffen, og dette gjorde at Senatet og Thrax var nær fiender. Maximinus selv dro aldri til Roma, og det var kanskje like godt. Han var mer en Maximus enn en Maximinus, og skal ha vært lanft over 2 meter (et overdrevet utsagn sier at han var 2,50). Maximinus' skjebne blir tatt over i de neste to keisernes historie. 

 

 

Gordianus I & II (238)

Død: Selvmord/død i slag

I år 238 var Maximinus Thrax på vei mot Roma, og Senatet fikk panikk. De utnevnte guvernøren av Africa (kysten av dagens Libya og dagens Tunisia), Gordianus, til keiser. Han utnevnte selv sin sønn, også han Gordianus, til medkeiser. De to var keisere i til sammen 21 dager før Gordian II ble drept i slag av en guvernør alliert med Maximinus Thrax og faren, Gordianus I, tok sitt eget liv.

 

 

Pupienus og Balbinus (238)

Død: Drept av egne livvakter

Senatet fikk panikk, og utnevnte to gamle kamphaner i Senatet, Pupienus og Balbinus, til keisere. Pupienus dro med en hær mot Maximinus Thrax, mens Gordianus prøvde å styre i Roma. Begge var sterkt mislikt, og folket forlangte at nevøen til Gordianus II, nok en Gordianus også ble keiser. Pupienus møtte aldri Maximinus Thrax, fordi Maximinus ble drept av sine egne soldater etter at han mislyktes å inna byen Aquileia på vei til Roma. Pupienus og Balbinus var både inkompetente og forhatte, og etter nittien dager ble de styrtet av, selvfølgelig, sine egne livvakter.

 

 

Gordianus III (238-244)

Død: Mystiske omstendigheter

Gordianus III var tretten år gammel da han ble keiser, og brukte my tid på å kjempe mot fiendene. Han ble holdt i live av sin svigerfar, Timesitheus, som var leder for livvaktene. Da han døde, ble det vanskeligere for den unge keiseren. Den neste lederen for livvaktene var Filip araberen, og kort tid etterpå døde Gordianus III under mystiske omstendigheter, og Filip araberen ble ny keiser.

 

 

Filip araberen (244-249)

Død: Døde i slag

Filip araberen regnes som den første krisne keiseren, selv om dette er ubekreftet. Han er mest kjent for å ha arrangert leker i anledning at Romerriket passerte 1000 år. Det finnes flotte mynter som viser det. Filip araberen tilbød seg å gå av, men mange i Senatet, særlig Gaiud Decius, argumenterte for at han ikke måtte gi seg. Dermed fortsatte han. Decius ble sendt for å beseire opprørerne, men snudde, og ble opprører selv. I kamp med Decius tapte Filip, og enten døde i slaget eller kort tid etterpå for å blidgjøre Decius

Filip II (248-49)

Død: Drept av neste keiser

Filip II var sønnen til Filip araberen, og var medkeiser rent formelt. Han gjorde lite som gjør at han kan regnes som noe annet enn rent formelt keiser.

 

 

Decius (249-251)

Død: Døde i slag

Startet den første forfølgelsen av kristne. Ellers rakk han lite før han ble drept av gotere

gjør at han kan regnes som noe annet enn rent formelt keiser.

 

Herennius Etruscus (251)

Død: Døde i slag med faren

Sønnen til Decius og medkeiser som stort sett ikke gjorde noe før han ble drept. 

 

Hostilian (251)

Død: Pest eller attentat

Sønnen til Decius og medkeiser som stort sett ikke gjorde noe før han døde, enten av pest eller myrdet av Trebonnius Gallus noen måneder etter at faren og storebroren falt.

 

 

Trebonnius Gallus (251-253)

Død: Døde i slag

Brukte mesteparten av tiden på å slå ned de mange opprørene og å kjempe mot germanere, gotere og persere. Tapte i slag mot Aemailianus.

Volusianus (251-253)

Sønnen til Trebonnius Gallus og medkeiser som stort sett ikke gjorde noe før han ble drept. 

 

 

Aemilianus (253)

Død: Døde i slag

Beseiret Trebonianus, men ble selv drept av Valerian.

 

 

Valerian (253-260)

Død: Død i fangenskap, muligens av flytende gull

Selv om han var keiser i syv år, en liten evighet sammenliknet med de før, er det lite vi vet om hans styre. Valerian var en av de store forfølgerne av kristne, og det er stort sett kristne historikere som har skrevet om ham. Vi vet at han var den første keiseren som ble fanget i slag, og han levde fra år 260 av i persisk fangenskap. Dette var en stor ydmykelse, og Valerian selv skal ha foreslått at han kunne betales fri for en stor gullpris. Da skal kong Shapur I blitt rasende, og smeltet om gull som han helte nedover halsen til Valerian for å mette keiserens grådighet.

 

 

Gallienus (253-268)

Død: Bakholdsangrep som følge av kupp

Sønn av Valerian, og medkeiser. Da faren ble fanget, var det mange oppørrere som dukket opp. Gallienus brukte mye tid på å stoppe dem, men lyktes ikke å stoppe alle. Postumus brøt fri og skapte Det galliske riket. Gallenius mistet popularitet, og ble til slutt drept.

Salonius

Sønnen til Gallienus som ikke hadde store betydningen for keiserriket.

 

 

Claudius II Gothicus (268-270)

Død: sykdomm (mulignes kopper)

Claudius II Gothicus var nok en soldatkeiser, og han ble keiser etter Gallienus ble drept i et kupp uten at det er helt klart at Claudius II sto bak. Uansett sparte han familien til Gallienus og hans allierte, og tok heller ut sin fiendskap på Romerrikets fiender. Under en av de mange ekspedisjonene, døde han av sykdom.

 

 

Quintillus (270)

Død: selvmord, under slag eller drept av egne soldater

Broren til Claudius Gothicus, og var keiser i en kort tid.

 

 

Aurelian (270-275)

Død: Attentat

Aurelian lyktes i å få orden på riket etter mange år med kaos. Både Det galliske riket og Det Palmyrenske riket (begge utbryterriket) ble gjenerobret, og i tillegg ble flere fiender beseiret. Han fikk også gjennomført en myntreform og ble kalt "restitutor orbis",eller verdens gjenskaper.

 

 

Tacitus (275-76)

Død: Pest

Bekjempet goterne, men døde kort tid etter av pest.

 

 

Florianus (276)

Død: Drept i slag av sine egne soldater

Halvbror av Tacutus, erklærte seg keiser og fikk general Probus som fiende. Dro til et varmt klima med vanskelig terreng, og soldatene ble lei av ham og drepte ham.

 

 

Probus (276-282)

Død: Drept av sine egne soldater

Fortsatte det gode arbeidet til Aurelian med å sikre grensene og å skape gode vilkår innad i riket. Ble (selvfølgelig) offer for attentat, sannsynligvis av livvaktene.

 

 

Carus (282-283)

Død: Lynnedslag

Sloss stort sett mot gotere og persere. Lyktes som første på lang tid å beseire perserne, og inntok hovestaden. Døde kort tid etter, kanskje av lynnedslag

 

 

Carinus (283-285)

Død: Attentat, sjalu ektemann eller livvakter

Carinus ble keiser etter at Carus døde, men nå hadde en ny mann blandet seg inn; Diokletian. Det er noe uklart hvordan slaget mellom dem gikk, men Carinus døde kort tid etter slaget, og Diokletian brukte lederen for livvaktene selv etterpå, noe som kan ha vært avtalt spill mellom Diokletian og livvaktene.

 

 

Numerian (284)

Død: Sykdom

Medkeiser med Carinus. Markerte seg ikke stort. Vi vet stort sett bare at han døde på vei til Persia.

 

 

Diokletian og firekeiserdømmet (284-313)

Diokletian (284-305, øst) Maximianus (286-305, vest) Galerius (305-11, øst)
Constantius I Chlorus (305-306, øst) Severus II (306-207, vest) Maxentius (306-312, Italia)
Maximianus Daza (310-313, Egypt)

Med Diokletian ble ting vanskeligere. Diokletian forsto at én keiser ikke kunne store et så stort og uregjerlig område som Romerriket på egen hånd, så han innførte et såkalt "firekeiserdømme", der det var fire keisere samtidig: En i øst, en i vest, og en "underkeiser" for begge. Vi kommenterer her bare de som ble keisere etter at keiseren døde, så underkeiser i seg selv holder ikke. Dette kaoset varer heldigvis ikke lenge.

Denne perioden omtales som dominatet, omtrent "herredømmet", fordi keiserne ofte ble langt mer kontrollerende og hevet over befolkningen. De var ikke lenger "først blant likemenn", de var noe helt for seg selv. Selv om det sjelden var offisielt, var det mange som omtalte seg som "dominus et deus", altså "herre og gud".

En siste ting: Dette er keisere fram til og med 313. Keisere som varer lenger enn dette, deriblant Licinius og Konstantin den store, kommer i neste del.

 

Diokletian (284-305)

Død: Naturlige årsaker (merk: Han pensjonerte seg fra keisertittelen)

Diokletian endte den såkalte krisen i det tredje århundret ved å gi en keiser hver til det vestre og det østre området i riket. Dette skapte en høyst etterlengtet stabilitet. Diokletian fikk også bekjempet de eksterne fiendene, det vil i hovedsak si germanere (i hovedsak gotere), persere og interne opprørere.

Dette er hovedbudskapet til Diokletian, men vi må heller ikke glemme at han innførte et mye strengere regime, han forfulgte kristne, og han innførte et mislykket forsøk på å kontrollere prisstigning. Det sistnevnte kom som et resultat av at Diokletian innførte byråkrati på et nivå som romerne ikke var vant til tidligere. Selv om Roma var den formelle hovedstaden, var det fire byer som ble administrative sentre, og de fire keiserne (altså inkludert underkeiserne) var i hvert sitt senter. Byene som ble de facto hovedstader i øst var Nicomedia (rett ved det som skulle bli Konstantinopel, nå Istanbul, i Tyrkia) og Sirmium (dagens Sremska Mitrovica i Serbia). I vest var det Mediolanum (dagens Milano) og Augusta Treverorum (dagens Trier i Tyskland). Keiserne dro gjerne mellom dem.

 

 

Maximianus (286-305)

Død: Selvmord under tvang

Maximianus var musklene og den militære delen til Diokletians hjerne og sivilie del. Han gjorde en god jobb mot germanerne, men ble lurt av sin underordnede, Carausius, som erklærte Britannia selvstendig. Da Maximianus fikk seg en underordnet i Constantius Chlorus, lyktes det den underordnede i å bekjempe Carausius' morder og etterfølger og få Britannia inn i folden igjen. Deretter bekjempet han pirater før han hadde et fredlig styre fram til han pensjonerte seg sammen med Diokletian.

Pensjonisttilævrelsen varte i ett år, da sønnen hans gjorde opprør, og Maximianus først støttet ham og så brøt med ham. Maximianus allierte seg med Konstantin den store, for så å bryte med ham, tape for ham og så få lov til å begå selvmord for å unngå en ydmykende henrettelse.

 

 

Galerius (305-311)

Død: Sykdom (kreft eller koldbrann)

Galerius hadde en relativt trist og svært kaotisk keisertid. Han ble utnevnt som keiser i øst mens Constantius Chlorus ble keiser i vest. Problemet til Galerius er at han arvet en rekke problemer. Da Constantius Chlorus døde uventet i år 307, ble sønnen hans, Konstantin den store, utnevnt til Augustus (altså keiser), noe Galerius protesterte sterkt på. Han hadde sin favoritt i Severus, og utnevnte ham til augustus og ga Konstantin tittelen "Cæsar", noe Konstantin gikk med på. Så var det Maxentius, sønnen til Maximanus, som gjorde opprør. Opprøret skyldtes i stor grad ag Galerius hadde innført strenge skatter og at Maxentius hadde blitt ignorert i diskusjonen om hvem som skulle bli Cæsar. Galerius sendte Severus, og Severus ble beseiret og døde, sannsynligvis henrettet. Galerius tok sin egen hær til Italia, men fikk store problemer. Han trakk seg tilbake.

Det hele ble så forvirrende at Diokletian og Maximianus forhandlet fram en avtale som gjorde at Galerius og Maximinus Daza (ikke i slekt med Maximinus) styrte i øst som respektive Augustus og Cæsar, og Galerius' venn Licinius ble Augustus med Konstantin som Cæsar i vest. Problemet var at Maxentius fortsatt erklærte seg keiser, og at Maximinus Daza hevet seg til Augustus og farao av Egypt. Dermed var det fire keisere. Konstantin nektet å bli degradert til Cæsar, og dermed var det fem keisere. I tillegg mente Maximianus at han fortsatt var keiser. Galerius døde i en kaotisk tid.

 

 

Constantinus I Chlorus (305-306)

Død: Sykdom

Konstantins far som ble keiser i vest da Maximinus abdiserte. Han bekjempet mange fiender ved grensene til riket. Han døde i Eboracum (York) mens han kjempet mot pikterne, sannsynligvis av sykdom.

 

 

Severus II (305-311)

Død: Myrdet

En favoritt av Galerius som mislyktes i å bekjempe Maxentius i Italia og ble henrettet etter et stort slag.

 

 

Maxentius (306-312)

Død: Druknet på flukt

Maxentius ble forbigått da man skulle utnevne nye Cæsarer (altså en form for kronprinser). I tillegg innførte Galerius skatt i Italia som første keiser. Dette medførte at Maxentius greide å piske opp italienerne til å bryte med Galerius. Det gikk fint, og han forble keiser i Italia fram til han tapte mot kombinasjonen Licinius og Konstantin (begge kommer i neste del). Han flyktet, men falt i en elv og druknet.

 

 

Maximinus Daza (310-313)

Død: Muligens Graves' sykdom eller gift

Galerius favoritt som gikk mot ham og erklærte seg som Augustus, ingen hadde ressurser til å bekjempe ham en god stund. Til slutt ble Licinius hans overmann. Daza rømte til Taurus, der han døde året etter.

 

Til Konstantin og hans etterfølgere