Del to av De romerske keiserne ser på en ganske grusom gjeng. Vi starter med Commodus og går videre til en rekke brutale keisere som drar oss over til borgerkrigen.

De gode keiserne viste oss at det var viktigere å ha gode folk enn arvinger. Commodus understreket dette poenget, for han var langt fra god, men han var en arving. Den etterfølgende keiseren, Pertinax, kunne lett ha hatt en lang karriere som dyktig keiser, men dessverre fikk han problemer med livvaktene sine med en gang. Deretter fulgte en kamp om tronen der den mest brutale, Septimius Severus, sto igjen. Han startet et dynasti av direkte utrivelige keisere som endte med relativt dyktige Severus Alexander. Han ble drept, og det startet veien mot borgerkrig.

Innhold

De tolv keiserne (27 f.Kr.-96 e.Kr.)

De gode keiserne (96 - 180)

Commodus og femkeiseråret (180-196.)

Severus-dynastiet (193-235)

På vei mot krise (235-244)

Krisen i det tredje århundret (244-284)

Firekeiserdømmet (284 - 313)

Konstantin og hans etterfølgere (313 - 396)

Vestromerriket og fall (396-476)

Opprørere gjennom tidene

Commodus og femkeiseråret (180-197)

Commodus (180-192) Pertinax (193) Didius Julianus (193)
Pescennius Niger (193-94) Clodius Albinus (193-197)

Commodus var sønnen til Marcus Aurelius, men var ingen Marcus Aurelius. Under hans styre ble alt som var bra, dårlig igjen. Hans død medførte at det var hele fem keisere. Da støvet la seg, var det bare én igjen, Septimius Severus. Han lanserer et nytt dynasti, og derfor sparer vi ham til neste tema.

Commodus (180-192)

Død: Attentat

Commodus har fått et dårlig rykte, men det er ikke fortjent. I virkeligheten var han mye verre. Han var i det minste fredelig, men hans styre var fullt av intriger, og Commodus styrte med jernhånd og personlighetskult. Dette ble spesielt ille i de siste to årene, der han alldit framsto som halvguden Hercules med løveskinn og klubbe. Da Roma - igjen - ble skadet av brann, bestemte like godt Commodus seg for at han var den nye Romulus, Romerrikets grunnlegger, og omdøpte Roma til Commodiana. Han omdøpte seg selv med tolv navn og ga alle navn til månedene. Januar ble Lucius, februar Aelius, mars Aurelius, april Commodus og så videre.Han styrte ikke stort, og overlot det til sine favoritter, som tradisjonen tro misbrukte makten. Senatorene fikk nok, og arrangerte å ta livet av Commodus. Commodus ble til slutt drept av sin egen slave.

Pertinax (193)

Død: Drept av egne livvakter

Pertinax var en ærbar keiser, og han prøvde å finne ut av hvordan best å reformere alt kaoset til Commodus. Problemet hans var dessverre for ham at han prøvde å forandre på den mektige og livsfarlige livgarden. Dette førte til at Pertinax ble drept av sine egne livvakter.

Didius Julianus (193)

Død: Drept av ukjent soldat (kanskje livvakt)

Didius Julianus gjorde noe usedvanlig uklokt. Da Pertinax ble drept, valgte livvaktene å auksjonere bort keisertittelen, ellers hadde de blitt arbeidsledige. Didius Julianus vant auksjonen og ble keiser. Dette aksepterte ikke tre generaler som var lojale mot Pertinax; Pescennius Niger, Clodius Albinus og Septimius Severus. De erklærte seg selv som keisere, og måtte kjempe mot hverandre. Da Septimius Severus' styrker masjerte mot Roma, forlot livvaktene ham, og Julianus ble drept av en uidentifisert soldat.

Pescennius Niger (193-194)

Død: Henrettet av neste keiser

Pescennius Niger var en av de tre generalene som erklærte seg som keiser. Han var general i Syria, og rakk ikke til Roma først, og mislyktes å få til stort annet enn noen områder i øst, der han hørte til. Niger tapte to slag, og måtte trekke seg tilbake til Antiokia, og da Egypt byttet lojalitet til Septimius Severus, var Niger i realiteten sjanseløs. Han ble fanget og halshugget av Severus, som straffet ham og hans familie hardt.

Clodius Albinus (193-197)

Død: Selvmord eller falt i slag

Mens Pescennius Niger (="den sorte") holdt til i Syria og ble bekjempet av Septimius Severus, holdt Clodius Albinus (="den hvite") til i Gallia og Britannia og ble lurt av Septimius Severus. For Clodius Albinus erklærte Septimius Severus som keiser og seg selv som Cæsar, altså neste i rekken. For Clodius betydde det at han styrte den vestre delen av riket mer eller mindre selvstendig, men fortsatt fomelt under Septimius Severus. Problemet lå i at Severus, etter å ha drept Niger, bestemte seg for å bekjempe Clodius. Det tok til år 196, da Bysants endelig falt, før han gikk etter Clodius Albinus. Albinus unngikk knepent et attentatforsøk, og så ble han gjort til "Fiende av staten". Albinus ble til slutt i år 197 bekjempet av Septimius Severus, som red over Albinus' nakne kropp og så fikk resten av familien henrettet.

 

 

Severus-dynastiet (193-235) - og Macrinus

Septimius Severus (193-211) Geta (211) Caracalla (211-217)
Macrinus (217-218) Elagabalus (218-222) Severus Alexander (222-235)

Severus-dynastiet er De gode keisernes rake motsetning. Septimius Severus var paterfamilias, familieoverhodet, i denne familien, og hans brutale måte var direkte forskrekkende. Hans to sønner var ikke stort bedre, og Elagabalus er muligens den galeste av alle keisere noensinne. Severus Alexander var familens "hvite får", en drøm sammenliknet med resten av slekten.

 

 

Septimius Severus (193-211)

Død: Sykdom

Septimius Severus er allerede beskrevet i lite trivelige ordelag med sitt forræderi av Clodius og sin brutale håndtering av famile og bekjente av både Pescennius Niger og Clodius Albinus. Denne brutale fremferden var typisk ham, og han brukte mye av tiden som keiser på slagmarkene. Det beste som kan sies om Septimius Severus er sannsynlig kona hans, Julia Domna, som kjempet for å få filosofi, kunnskap og kunst til å bli populært. Septimius Severus døde i Ebaracum (York) i 211, muligens av sykdom.

 

 

Geta (211)

Død: Drept av sin egen bror

Rent formelt var Geta medkeiser sammen med Septimius Severus fra år 209, men reelt var han først keiser da Septimius Severus døde. Han og storebroren, Caracalla, ble medkeisere samtidig, og etter seks måneder ble Geta drept av Caracalla. Geta var sannsynligvis en bortskjemt og ubrukelig keiser, men ble drept så tidlig at det ikke ble bekreftet.

 

 

Caracalla (211-217)

Død: Drept av egne livvakter

Det er ikke pent å skryte, men Caracalla er sannsynligvis den verste, mest bloddryppende, mest grusomme og mest motbydelige av alle keiserne. Han drepte sin lillebror og sin kone kort tid etter at han ble keiser, deretter drepte han alle av brorens allierte og alle han trodde var hans allierte. Da disse var døde, var han så "tynget av sitt brodermord" at han ga alle som bodde i Romerriket og var frie menn borgerrettigheter. Det høres flott ut, men borgerrettighetene var ganske utvannet. Nå var det viktig å være "honestiores", det vil si rik og mektig, og ikke "humiliores", altså fattig og uten kontakter.

Caracalla betyr egentlig omtrent "hettegenser", og i samtiden ble han som Caligula nevnt ved sitt egentlige navn, Antoninus. Men Hettegenser'n var ikke ferdig med å være grusom. Han forklarte at han drepte Geta "i selvforsvar", noe ingen trodde på. I Alexandria skal de ha satt opp en satire der de latterliggjorde dette "selvforsvaret" og annet Caracalla hadde gjort. Dette førte til at Caracalla i følge fortellingen drepte 40 000 mennesker i Alexandria som hevn. Roma unngikk ham stort sett ettersom han måtte bruke mesteparten av tiden på å kjempe mot opprørere mot hans styre. Han mobbet også Macrinus, lederen for livvaktene, og med tanke på hvordan det gikk med andre han mobbet, som kona, svigerfaren og broren til Caracalla, skjønte Macrinushvordan dette gikk. Caracalla ble drept på Macrinus' order mens han var på do. 

 

 

Macrinus (217-218)

Død: Drept av egne soldater

Caracalla ga ut en dobbeltdenar som i ettertiden, det vil si de siste omtrent 200 årene, er blitt kalt en antoninianus. Den var enda mer utvannet enn denarene som Septimius Severus hadde vannet ut. Dette, og Caracallas mange ekstremt dyre påfunn gjorde at det ikke var penger igjen i statskassa. Macrinus måtte prøve å få inn penger igjen, men det førte til at tanta til Caracalla, Julia Maesa, greide å få soldatene til å snu seg mot ham.

Diadumenian

Død: Drept av egne soldater

Sønnen til Macrinus var medkeiser, men i praksis gjorde han ikke noe som egentlig kvalifiserer til å kalle ham en egen keiser.

 

 

Elagabalus (218-222)

Død: Drept av egne livvakter

Det er ikke pent å skryte, men Elagabalus er utvilsomt den galeste, mest ustabile og mest kaotiske av alle keisere. Selv om bare halvparten av historiene om ham er sanne, er mannen noe for seg selv. Skjønt, mannen.... han ble keiser da han var 14 år gammel. Så historiene:

Han skal ha invitert venner på fest og sluppet ett tonn roser på dem, som førte til at flere døde til hans fornøyelse. Han slapp også inn ville dyr for å skremme dem (de hadde ikke tenner, men det visste ikke gjestene). Han inviterte også fattige til middag og serverte dem bilder av mat. Han var også transseksuell, og prøvde å skifte kjønn. I tillegg ville han være prostituert, så først dro han på havna, før han gjorde palasset til sitt private horestrøk. I tillegg giftet han seg to ganger med samme vestalinne (en prestinne som måtte være jomfru), noe som var strengt ulovlig og ville i vanlige tilfeller ført til at hun skulle begraves levende, men i dette tilfellet visste alle at hennes møydom ikke var i fare. Han giftet seg også med en mann og insisterte på å kalles kona hans. Til slutt fikk, ikke overraskende, livvaktene nok og drepte ham, sannsynligvis etter ordre fra tidligere nevnte Julia Maesa. Dette ble i så fall den andre keiseren hun fikk drept.

 

 

Severus Alexander (222-235)

Død: Drept av egne soldater

Den siste keiseren i Severus-dynastiet var den eneste som ikke var en bortskjemt, kaotisk, gal eller morderisk person. Severus Alexander var bare 13 år gammel, og det gjorde ham til den nest yngste keiseren i hele Romerrikets histore etter Gordianus III. Severus Alexander ble i de første to til fire årene styrt av Julia Maesa, den svært strenge og kontrollerende mormoren som hadde både Macrinus' og Elgabalus' liv på samvittigheten. Deretter greide han svært bra å takle en ny trussel i øst - Det nypersiske riket, eller Sasaniderriket. Problemet var at han ikke hadde nok menn til effektivt å bekjempe germanerne, så han bestakk dem og prøvde seg på diplomati. Romerske soldater ville heller gå til krig og plyndre, og da han besøkte en soldatleir, ble han og hans mor brutalt drept. Severus-dynastiet startet med brutale drap på familiemedlemmer, og det sluttet på samme måte. Sic Transit Gloria Mundi.

 

 

Mot krise (235-244)

Sekskeiseråret 238 (235-244)
Maximinus Thrax (235-238), Gordianus I (238), Gordianus II (238), Pupienus (238), Balbinus (238) og Gordianus III (238-244)
Kaotisk borgerkrig (244-270)
Filip I Araberen (244-249), Decius (249-251), Trebonianus Gallus (251-253), Aemilianus (253), Valerian (253-260), Gallienus (253-268), Claudius II Gothicus (268-270), Qunintillus (270)
Aurelian til Probus - kaotisk orden (270-285)
Aurelian (270-75), Tacitus (275-76), Florianus(276), Probus (276-282), Carus (282-283), Carinus (283-285), Numerian (283-284)

Etter at Severus-dynastiets mørke skygge ble løftet, gikk Romerriket ut i en kaotisk periode med soldatkeisere, det vil si generaler og andre ledere som hadde sine legioners støtte og masjerte mot Roma, bare for å måtte kjempe mot andre opprørere som gjorde det samme. Det mest dramatiske tilefellet kom allerede i år 238, da det var seks keisere.

Dette var en periode med mange utfordringer. Tiden ble en økonomisk ruin med sølvmynter som ble så utvannet at etter Gordianus III (238-244) kan man knapt snakke om denarius-mynter, og kort tid etter var sølv så godt som borte fra romerske mynter - og de kom aldri helt tilbake.

 

 

Maximinus Thrax (235-238)

Død: Drept av egne soldater

Maximinus Thrax får ofte skylden, ganske fortjent, for å ha startet kaoset som medførte at Romerriket var svært nær sammenbrudd. Han var den første soldatkeiseren, eller "brakkekeiseren", som de også kalles, og hans rolle i drapet på keiser Severus Alexander er for å si det beskjedent tvilsom. Senatet hatet ham uansett for dette, men det hjalp ikke at han kom fra Trakia i dagens Øst-Balkan (derav tilnavnet "Thrax"), at hans far var goter og at hans mor kom fra alanni-stammen. Kort sagt var han en tølper fra en ufin familie, og sånt kunne man ikke være ustraffet. Den eneste som så bak familien og så en dyktig general var Severus Alexander, som hans menn hadde drept, muligens på hans ordre.

 

 

Thrax selv hatet fiffen, og dette gjorde at Senatet og Thrax var nær fiender. Maximinus selv dro aldri til Roma, og det var kanskje like godt. Han var mer en Maximus enn en Maximinus, og skal ha vært lanft over 2 meter (et overdrevet utsagn sier at han var 2,50). Maximinus' skjebne blir tatt over i de neste to keisernes historie. 

 

 

Gordianus I & II (238)

Død: Selvmord/død i slag

I år 238 var Maximinus Thrax på vei mot Roma, og Senatet fikk panikk. De utnevnte guvernøren av Africa (kysten av dagens Libya og dagens Tunisia), Gordianus, til keiser. Han utnevnte selv sin sønn, også han Gordianus, til medkeiser. De to var keisere i til sammen 21 dager før Gordian II ble drept i slag av en guvernør alliert med Maximinus Thrax og faren, Gordianus I, tok sitt eget liv.

 

 

Pupienus og Balbinus (238)

Død: Drept av egne livvakter

Senatet fikk panikk, og utnevnte to gamle kamphaner i Senatet, Pupienus og Balbinus, til keisere. Pupienus dro med en hær mot Maximinus Thrax, mens Gordianus prøvde å styre i Roma. Begge var sterkt mislikt, og folket forlangte at nevøen til Gordianus II, nok en Gordianus også ble keiser. Pupienus møtte aldri Maximinus Thrax, fordi Maximinus ble drept av sine egne soldater etter at han mislyktes å inna byen Aquileia på vei til Roma. Pupienus og Balbinus var både inkompetente og forhatte, og etter nittien dager ble de styrtet av, selvfølgelig, sine egne livvakter.

 

 

Gordianus III (238-244)

Død: Mystiske omstendigheter

Gordianus III var tretten år gammel da han ble keiser, og brukte my tid på å kjempe mot fiendene. Han ble holdt i live av sin svigerfar, Timesitheus, som var leder for livvaktene. Da han døde, ble det vanskeligere for den unge keiseren. Den neste lederen for livvaktene var Filip araberen, og kort tid etterpå døde Gordianus III under mystiske omstendigheter, og Filip araberen ble ny keiser.