Den store flukten er uten tvil en av de mest dramatiske krigshistoriene noensinne. Det har blitt skrevet utallige bøker om den, og i 1963 kom filmklassikeren The Great Escape. Men filmen sa ingenting om norske krigsflyveres viktige rolle i forberedelsene og flukten. Derfor er det på tide at deres historie blir fortalt.

Det store flertall av norske krigsflyvere som kom i tysk krigsfangenskap, havnet i fangeleiren Stalag Luft III nær byen Sagan. Under krigen var dette i Nazi-Tyskland, i dag ligger det i Sørvest-Polen. Stalag Luft III bestod av fem hovedleirer, og de norske krigsfangene holdt til i den såkalte Nord-leiren.


Tyske soldater ved vakttårnet i fangeleiren Stalag Luft III.

Til å passe på i alt 11000 allierte fanger fra ulike land under krigens løp hadde tyskerne cirka 800 fangevoktere, og Stalag Luft III var ansett som rømningssikkert. Selv det stoppet ikke krigens mest spektakulære flukt, som skjedde natten mellom 24. og 25. mars 1944.

Her fikk mange norske flyvere og bakkemannskaper kamptrening.

Arbeidet starter

Hendelsen som senere fikk navnet Den store flukten startet med utgraving av tre flukttunneler fra Nord-leiren, kalt «Tom», «Dick» og «Harry» forsommeren 1943. I ti måneder skulle 600–700 mann arbeide med graving, vakthold, forfalskning av reise- og identifikasjonsdokumenter, og produksjon av sivile klær.

Målet var å få 250 mann ut av leiren. Det var enighet blant fangene om at så mange rømlinger ville skape store forstyrrelser for tyskerne, og på den måten bidra til den allierte krigføringen. Ifølge Geneve-konvensjonen hadde dessuten krigsfanger rett til å flykte.

Luftpumpe og «jernbane»

Tyskerne hadde lagt fangeleiren i et område med sand, nettopp for at flukttunneler skulle rase sammen. Derfor bestemte mennene seg for å grave tunnelene mellom ni og ti meter under bakkenivå. I bunnen av hver nedgangssjakt ble det gravd ut tre rom – ett for pakking av sand, ett for lagring av verktøy og ett for luftpumpen.

En av nordmennene som gravde var Jan Staubo, som også var med i slaget ved Dieppe . En annen som deltok i vaktholdet var Marius Eriksen. Begge var tidligere jagerflyvere i den norske 332 skvadronen.

De som gravde trengte tilførsel av frisk luft. Nordmannen Jens Müller, jagerflyver fra den norske 331 skvadronen, ble derfor spurt om han kunne konstruere en bedre luftpumpe enn den de hadde. Løsningen hans ble å sette to klessekker sammen på hver side av en plate med hull i, med en lærlapp som klaff. Pumpen ble drevet manuelt, og var svært effektiv.

For å hindre ras under arbeidet samlet fangene sammen sengebord til å forskale tunnelene. Det ble også bygget primitive jernbanespor og vogner av tre for å frakte sand til utgangene.


Tyske soldater demonstrerer en av vognene som ble brukt for å frakte sand ut fra “Harry”.


Vogn som ble brukt til å frakte sand ut fra flukttunnelen “Harry”.

Lyset i tunnelene kom først fra fettlamper, men snart klarte mennene å koble seg til strømnettet i leiren slik at tunnelene fikk elektrisk lys. I «Harry» ble det etablert to mellomstasjoner for lagring og omlasting av sand, som ble kalt «Piccadilly Circus» og «Leicester Square». Nedgangen var under en støpejernsovn på rom 23 i brakke 104.

I september 1943 kom det et stort tilbakeslag da tyskerne oppdaget tunnelen «Tom». Det ble nå bestemt å stanse «Dick» og kun bruke tunnelen til lagring av sand. I januar 1944 ble gravearbeidene med «Harry» gjenopptatt, og 20. mars var den ferdig. Med en lengde på drøyt 100 meter var «Harry» den lengste flukttunnelen noensinne i Nazi-Tyskland.

Denne nordmannen kunne ha vært med på Den store flukten.

Fluktnatten

Selve flukten skjedde fire dager senere – 24. mars 1944. Planen var at i ly av kveldsmørket ved 20-tiden skulle fangene åpne tunnelutgangen utenfor leirområdet. Da kom det første sjokket: Rammen til luken øverst i utgangssjakten hadde svellet ut, og det tok to timer før førstemann endelig kom opp i friluft.


Minnesmerke over 50 allierte offiserer som ble drept av Gestapo, Stalag Luft III.

Da ventet neste tilbakeslag: Tunnelen var gravd for kort. Mennene trodde utgangen var skjult blant noen trær, men isteden lå den mindre enn fem meter fra skogkanten – på åpen mark nær en vei og ett av tyskernes vakttårn. Fangene tenkte raskt, og fra tunnelutgangen og til skogkanten strakk de et tau som ble brukt til å signalisere når kysten var klar. Dermed kunne flukten starte.

Fangene ble trukket én og én på jernbanevognene, via mellomstasjonene og til utgangssjakten. Da de kom ut i friheten gikk de fleste til Sagan jernbanestasjon som lå 10 minutter unna, men mange kom for sent til togavgangene sine på grunn av forsinkelsene. De som ikke hadde fått reisepapirer, skulle flykte videre til fots.

Ved 23-tiden inntraff det tredje tilbakeslaget: Et alliert bombeangrep lenger nord gjorde at tyskerne slo av strømmen til lysene i leiren. Dermed slukket også lysene i flukttunnelen, og mennene måtte ta i bruk de gamle fettlampene. Alle forsinkelsene hadde nå bidratt til at langt færre fanger enn planlagt kom seg ut.


Tyske offiserer ser på inngangen til «Tom» eller «Harry» som krigsfangene gravde ut.


En tysk vakt i tunnelen “Harry”.

Like etter klokken fem om morgenen oppdaget en tysk vakt en rømt fange i snøen like ved tunnelutgangen. Alarmen gikk i leiren, og flukten stanset. Da hadde 76 av mennene klart å rømme.

Det tok ikke lang tid før 73 av dem ble fanget igjen av tyskerne. Hitler ble rasende da han fikk høre om flukten, og ga ordre om at 50 av fangene som ble tatt skulle henrettes. De fleste av dem ble skutt bakfra da de ble lurt til å ta en pause i veikanten under transport til fengselet.

Den norske flyskytteren som døde på sin post – på nasjonaldagen.

Nå kan du bli med og gjenreise stoltheten til våre norske krigsflyvere, og samtidig bli en del av norsk historie.

De var sønner, kjærester, ektemenn, fedre og kamerater, fremdeles i starten av livet. For krigsflyverne og bakkemannskapet som kom tilbake startet en ny kamp – mot de norske myndighetene. Landet som skulle takke dem, tok isteden krigspensjonen deres.

Dette var den lengste kampen, og denne kunne ikke krigsflyverne vinne. For mange av dem ble freden vanskeligere å takle enn krigen, og noen endte med å ta sitt eget liv.

Det viktigste vi har er friheten. Derfor har vi mye å takke krigsflyverne våre for.

Vil du også hedre minnet til de tusenvis av unge menn som ofret livet? Sikre deg din egen gratis offisielle krigsminnemedalje fra Royal Air Force. Medaljen er belagt med rent sølv og utgis i et strengt begrenset opplag.

Tildeling medfører ingen videre forpliktelse.

Bestill Royal Air Force-medaljen  

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Ved å fortsette å bla igjennom nettstedet, godtar du vår bruk av informasjonskapsler (cookies). Les mer...