Nordmenn overbeviste under slaget ved Dieppe

Etter ett års krigsinnsats i Storbritannia deltok mange norske krigsflygere i Dieppe-raidet 19. august 1942. Mange av dem spilte en avgjørende rolle i slaget.

Som bare to av hele 70 allierte skvadroner, skulle norske 331 og 332 skvadron holde tyske fly på avstand under en britisk-canadisk narreinvasjon av den naziokkuperte nordfranske kystbyen Dieppe. Raidet ble også kalt Operation Jubilee.

Nesten 5000 canadiske og 1000 britiske soldater skulle gjøre strandhugg for skade tyske installasjoner og samle etterretningsopplysninger, blant annet gjennom å ta krigsfanger. Men først og fremst gjaldt det å få erfaring med å takle tyskernes festningsverker langs kysten av Den engelske kanal. Dette med tanke på en senere og mye større invasjon, nemlig landgangen i Normandie – bedre kjent som D-dagen.

Tobarnspappa Kyrre Danielsen Bergs siste tokt i isødet var 17. mai 1944.

Utbrente stridsvogner ligger strødd på stranda I Dieppe.

Geitebukken Mads

Allerede 14. august ble de to norske skvadronene sendt fra sin hjemmebase North Weald nordøst for London, til flystasjonen Manston sørøst i England. Norske bakkemannskaper ble både kjørt og fløyet i to transportfly sammen med blant annet sin kjære maskot, geitebukken Mads. Manstons britiske stasjonssjef gjorde store øyne da bukken kom først ut av det ene transportflyet etter ankomst – for øvrig etterfulgt av tre hunder, også de maskotter.

Permisjoner var inndratt og taushetsplikten innskjerpet, hvilket fikk mange til å tro at en ekte invasjon var nært forestående. Alle mann krøp derfor tidlig til køys. Enkelte, som jagerflyveren Jan Staubo, skrev testamentet sitt. For som han selv sa: «Man kan aldri vite».

Det forventede tapet var på opp mot 50 prosent! Noen flyvere knipset mynt og kron for å «se» hvem av deres kolleger som ville overleve neste dag, og hvem som ikke ville det.

Mer enn 3000 flyvere og bakkemannskaper ble trent opp på Little Norway i Canada.

Fire tokt på én dag

På selve operasjonsdagen 19. august skulle 48 Spitfire-skvadroner settes inn, i tillegg til bombe- og bakkeangrepsfly. De norske jagerflyverne skulle i løpet av dagen på vingene for å krysse Kanalen og ta opp kampen med tyske Luftwaffe hele fire ganger. Både flyvere og bakkefolk hadde det så travelt at mat og drikke ble kjørt dit flyene sto og ble reparert mellom toktene – det var ikke tid å gå til kantinene.

Første tokt for nordmennene startet fra Manston klokken 06.10. De fløy i lavest mulig høyde over Kanalen, for så å stige opp over franskekysten. På land iakttok flyverne angripende tropper og flere store eksplosjoner, og ute på sjøen var det mylder av skip.

Snart var nordmennene i luftkamper med tyske jagerfly. Allerede i denne første kampen måtte Johannes Greiner i 331 skvadron hoppe i fallskjerm etter at flyet hans ble skadet. Han landet i Kanalen, men ble plukket opp av en britisk motortorpedobåt som brakte ham hjem.

Så heldig var ikke Jan Staubo og Per Bergsland fra 332 skvadron, som begge måtte hoppe i fallskjerm etter å ha blitt truffet. Bergsland ble plukket opp fra sjøen av et tysk krigsskip, og soldatene på dekk rettet geværene sine mot ham da han klatret opp leideren. Da kastet han revolveren sin i sjøen – den skulle ikke tyskerne få. De to ble krigsfanger, og Bergsland var senere med på historiens mest berømte flukt.

I Manston kom Einar Sem-Olsen i 332 skvadron tilbake med åtte skuddtreff i vingene. Også skvadronsjef Wilhelm Mohr i samme avdeling var truffet – i høyre ben. På bakken forsøkte han å skjule at den ene støvelen var full av blod siden han gjerne ville fly neste tokt. Men Mohr ble avslørt, sendt til sykehus og returnerte sent på dagen med gipset fot. Da han fikk seg en slurk øl i messa besvimte han.

Januar 1942 blir Wilhelm Mohr sjef for 332 skadron.

I tillegg til Greiner, Staubo og Bergsland kom heller ikke Johan Kristoffer Bjørn Ræder tilbake om morgenen. Med skuddskade i det ene benet og flyet nesten tomt for drivstoff buklandet han på et engelsk jorde. Vel nede ble han invitert på te av noen småjenter som dukket opp ved flyvraket.

Les historien om Johan Kristoffer Bjørn Ræders ville flukt og siste tokt.

Bakkemannskapene ble også helter

Under dagens andre tokt kom de norske jagerflyverne over en formasjon av tyske Dornier bombefly som angrep skip i kampområdet, og skjøt ned fem-seks av dem. Da de landet igjen på Manston hadde flere fly skuddskader – en Spitfire hadde hele 16 kulehull i skroget og vingene. Flyveren Jan Egil Løfsgaard i 332 skvadron måtte hoppe i fallskjerm, men ble reddet opp av Kanalen.

Mellom slagene sto bakkefolkene på for fullt. En gjeng skiftet en vingekanon på 20 minutter, og på et annet fly ble en hel skrogplate bak cockpiten byttet ut. For denne jobben ble mekanikeren Arne Stokke Hansen i 331 skvadron “Mentioned in Dispatches” av britene, altså hedersomtalt i krigsrapporten. I 332 skvadron satt bakkefolkene rekord i etterfylling av drivstoff og re-armering av 12 fly – det tok bare ni minutter!

I det tredje toktet ble Rolf Arne Berg i 331 skvadron og Olav Djønne i 332 skvadron truffet og måtte hoppe i fallskjerm, men også de ble berget opp fra Kanalen av britiske båter. Under fjerde tokt på kvelden ble et par Dornier-fly beskutt, men uten at de styrtet.

Da dagen var over hadde de norske skvadronene mistet syv fly og to flyvere til krigsfangenskap. Selv krevde de 14 tyske fly nedskutt, 5 trolig nedskutt og 11 skadet.

Også bakkefolkene ønsket noe å vise til. Da de dagen etter slaget tok toget til London med sine firbente maskoter på slep, fortalte de lattermildt til intetanende medreisende at geitebukken Mads var et krigsbytte fra slaget ved Dieppe.

Hverdagen for mange som kom hjem etter krigen var preget av alkohol og angst.

Nå kan du bli med og gjenreise stoltheten til våre norske krigsflyvere, og samtidig bli en del av norsk historie.

De var sønner, kjærester, ektemenn, fedre og kamerater, fremdeles i starten av livet. For krigsflyverne og bakkemannskapet som kom tilbake startet en ny kamp – mot de norske myndighetene. Landet som skulle takke dem, tok isteden krigspensjonen deres.

Dette var den lengste kampen, og denne kunne ikke krigsflyverne vinne. For mange av dem ble freden vanskeligere å takle enn krigen, og noen endte med å ta sitt eget liv.

Det viktigste vi har er friheten. Derfor har vi mye å takke krigsflyverne våre for.

Vil du også hedre minnet til de tusenvis av unge menn som ofret livet? Sikre deg din egen gratis offisielle krigsminnemedalje fra Royal Air Force. Medaljen er belagt med rent sølv og utgis i et strengt begrenset opplag.

Tildeling medfører ingen videre forpliktelse.

Bestill Royal Air Force-medaljen  

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Ved å fortsette å bla igjennom nettstedet, godtar du vår bruk av informasjonskapsler (cookies). Les mer...