Det var ekstremt farlig å være krigsflyger, og det var lurt å dele erfaring

Jagerflyveren Johan Kristoffer Bjørn Ræder skjøt ikke ned flest fiendtlige fly, men han ble likevel et flyveress i kraft av sin lange og innholdsrike innsats under andre verdenskrig. Han ble drept 29. desember 1944 da han styrtet med et skadet jagerfly i Tyskland. Men hvem var Johan Kristoffer Bjørn Ræder?

Han ble født i Belgia, men vokste opp i Oslo som sønn av en diplomingeniør. Allerede i ung alder kjempet han i mange ulike sammenhenger for friheten og det han trodde på.

Da Sovjetunionen gikk til angrep på Finland 30. november 1939 var Ræder blant mange norske frivillige som meldte seg til krigsinnsats, og han dro til Salla-fronten ved Märkajärvi i Nordøst-Finland. Der slåss han mot russerne i skyttergraver og skogene i tre måneder, noen ganger i bitende kulde ned mot 40 minusgrader.

Ræder vendte tilbake til Oslo like før tyskernes angrep 9. april 1940. Det tok ikke lang tid før han dro ut i sin andre krig, nå som sersjant og leder for en skipatrulje. De opererte fra Toten og opp gjennom dalførene til Gausdal frem til kapitulasjonen i Sør-Norge i mai. Etter det tyske felttoget ble Ræder involvert i etterretningsarbeid, og chiffrerte og dechiffrerte hemmelige radiomeldinger for britene.

Etter å først ha mislykkes, klarte han på andre forsøk å flykte over Nordsjøen til Shetland i november 1940. Derfra gikk ferden videre til flyverutdannelse i Little Norway-leiren i Toronto i Canada. Snart var Ræder klar for tjeneste som jagerflyver, og han kom til den norske 332 skvadronen på flystasjonen Catterick i Yorkshire 9. mars 1942. Da hadde britene allerede klassifisert hans flyverferdigheter som «exceptional».

Mange norske marineflyvere var også «exceptional». Likevel måtte de bøte med livet.

Dramatikk i luften

Under Dieppe-slaget 19. august 1942, med splintskadet ben etter luftkamp, kræsjlandet Ræder sitt sønderskutte Spitfire jagerfly så vidt over på engelsk side av Kanalen. 10. mars 1943 fikk han sin første luftseier over Belgia, riktignok delt med en annen flyver. 5. april skjøt han ned nok et tysk jagerfly over kysten av Nederland.

13. mai 1943 ble en skjebnedag for vår mann. Egentlig skulle Ræder ha vært på ferie, men den hadde han tapt da han spilte kort med flightsjef Werner Christie. Også Christie skulle på permisjon, men bare en av dem kunne reise. Dermed endte Ræder denne dagen opp i en voldsom luftkamp med tyske Focke Wulf 190-jagerfly og ble skutt ned nær Suzanne i Nord-Frankrike. I kampens hete ble Spitfire-flyets cockpithette skutt av, og det kolossale luftpresset blåste armene hans bakover og delvis ut av cockpiten. Med en kraftanstrengelse klarte Ræder å løsne seletøyet, men så mistet han bevisstheten. Da han våknet hang han i fallskjermen uten at han selv visste hvordan det hadde skjedd.

På bakken gjemte Ræder seg først i en liten jordhule for å unngå tyske letemannskaper. Deretter begynte han å gå mot sørøst gjennom det samme landskapet hvor noen av de verste kampene under første verdenskrig hadde funnet sted. Etter en dags vandring fikk han sivile klær av et par hjelpsomme franskmenn, før han i dagene som fulgte fikk ny hjelp ved flere anledninger. Blant annet skjulte patriotiske politimenn i småbyen Chauny Ræder i deres lokale politistasjon – trolig det siste stedet tyskerne ville finne på å lete.

Ræder lener seg på sin Spitfire.

Hadde Ræder blitt med på krigens mest spektakulære flukt om han hadde blitt tatt?

Via Paris og Gibraltar til England

Med hjelp fra den franske Comet-linjen, motstandsgruppen som hjalp nedskutte allierte flyvere, kom Ræder noen uker senere med tog til Paris. Siden ble han sendt videre med tog til Bordeaux, før han tok seg til fots og på sykkel over Pyreneene og inn i Spania. Via Gibraltar returnerte Ræder til Storbritannia i begynnelsen av august 1943.

Ræder kunne ha valgt bakketjeneste, men han ville tilbake i luften. Etter en kortvarig tjeneste som skyteinstruktør, kom han 7. september 1943 tilbake til sin gamle 332 skvadron og Spitfire-jagerflyene på flystasjonen North Weald nær London. Her ble han snart flightsjef med kapteinsgrad. 19. november fulgte en ny nedskytning, også den delt med en kollega.

Under en hvileperiode fra mai til september 1944 utførte Ræder kommunikasjonsflyvning før han returnerte til luftkrigstjeneste i den norske 132 Wing i Frankrike. Her inngikk de to norske 331 og 332 skvadronene, i tillegg til to britiske. I november ble han overført fra britiske 66 Squadron til 331 skvadron, som begge var del av den samme vingen.

Tegn på nerver og stress

En uvanlig lang og mangeartet krigstjeneste hadde imidlertid begynt å påvirke Ræder. Han begynte å vise tegn på stress, nerver og unormal, rar oppførsel. Blant annet kunne han stå på en stol og kaste fyrstikker.

Skvadronsjefen og skvadronlegen diskuterte senhøsten 1944 Ræders tilstand med tanke på å ta ham ut av tjenesten – han hadde ofret nok. Men en dyktig flightsjef er ikke lett å erstatte, og før ledelsen fikk reagert fulgte nok et jagertokt.

Den siste kampen

Morgenen 29. desember 1944 tok 12 av 331 skvadronens Spitfire-fly av fra den nederlandske flyplassen Woensdrecht. En av flyverne var Ræder. Rett øst for grensen til Tyskland havnet nordmennene i luftkamp med tyskerne, som fløy en ny og mer avansert type av Focke Wulf 190-jageren.

Under luftkampen stupte ett av de tyske flyene mot Ræders Spitfire, og den ene vingen kappet av halepartiet på flyet hans. Etter kollisjonen havnet Ræders fly i en voldsom ukontrollert rotasjon, og gravitasjonskreftene gjorde det umulig for ham å unnslippe cockpiten og hoppe ut i fallskjerm. Han fulgte med Spitfire-jageren sin til det styrtet i bakken ved det tyske småstedet Gersten, nordvest for Osnabrück. Krigshelten som ga sitt liv ble siden begravd av lokale tyskere.

Etter krigen ble Ræders levninger ført tilbake til Norge og stedt til hvile på Vestre gravlund i Oslo.  

Det er ikke sikkert Ræder hadde fått et godt liv etter krigen.


Nå kan du bli med og gjenreise stoltheten til våre norske krigsflyvere, og samtidig bli en del av norsk historie.

De var sønner, kjærester, ektemenn, fedre og kamerater, fremdeles i starten av livet. For krigsflyverne og bakkemannskapet som kom tilbake startet en ny kamp – mot de norske myndighetene. Landet som skulle takke dem, tok isteden krigspensjonen deres.

Dette var den lengste kampen, og denne kunne ikke krigsflyverne vinne. For mange av dem ble freden vanskeligere å takle enn krigen, og noen endte med å ta sitt eget liv.

Det viktigste vi har er friheten. Derfor har vi mye å takke krigsflyverne våre for.

Vil du også hedre minnet til de tusenvis av unge menn som ofret livet? Sikre deg din egen gratis offisielle krigsminnemedalje fra Royal Air Force. Medaljen er belagt med rent sølv og utgis i et strengt begrenset opplag.

Tildeling medfører ingen videre forpliktelse.

Bestill Royal Air Force-medaljen  

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Ved å fortsette å bla igjennom nettstedet, godtar du vår bruk av informasjonskapsler (cookies). Les mer...