Alkohol og selvmord ble eneste utvei for noen av krigsflygerne. Det var svært tøffe omstendigheter rundt krigsflygerne.

Måten de norske jagerflyverne og bakkemannskapene ble behandlet på etter andre verdenskrig minner mye om det krigsseilerne måtte gjennom. Da heltene kom hjem kjempet de ikke bare mot seg selv, men også mot folks fordommer og det offentlige Norge. For de fleste av dem er det for sent, men for de som er igjen er det viktig å få fortalt denne historien.

Etter at de norske jagerflyverne og noen få bakkemannskaper landet på Gardermoen 22. mai 1945, ble de møtt av kronprins Olav som takket dem for krigsinnsatsen. Også sjefen for Flyvåpnenes Felleskommando, kontreadmiral Hjalmar Riiser-Larsen, var til stede. Så snart det korte møtet var over ble det stille.

Da flertallet av bakkemannskapene returnerte til Norge, var det få som tok imot dem med hyllest og takket for innsatsen. De ankom stort sett sjøveien, men det var ingen flaggviftende folkemasser da skipene la til kai før de ble spredt til steder som Gardermoen, Kjevik og Sola.

Det var ingen parade for et samlet skvadronpersonell opp Karl Johans gate til Slottet. Det var heller ingen taler fra øverste hold til oppmarsjerte avdelinger. Et lite plaster på et stort sår var at en tropp fra Luftforsvaret fikk delta under en parade til Slottet. Det skjedde da Kong Haakon VII kom hjem på De alliertes dag 7. juni 1945.

Hva var årsaken til at de norske jagerflyverne og bakkemannskapene ble så dårlig mottatt i Norge etter at krigen var ferdig?

Slaget ved Dieppe – raidet som ble manndomsprøven for norske flyvere.

Sa ingenting

«Dere hadde vel en fin tid i England, dere» lød gjerne uttalelsene Luftforsvarets mannskaper ble møtt med fra norske sivile som hadde vært hjemme under krigen. Mange mente de hadde hatt det mye verre enn sine stridende landsmenn ute, med rasjonering, blending, bombing, sensur og Gestapo. Også andre lands skvadronpersonell som kom hjem igjen til blant annet Nederland, Belgia, Frankrike og Tsjekkoslovakia ble møtt med tilsvarende holdninger.

Dermed valgte de fleste stort sett å tie om det de hadde opplevd, selv om enkelte selvbiografier og dramatiserte helteartikler om særlig jagerflyverne ble publisert i fly- og mannfolkblader i årene etter krigen.

To av dem som kom hjem hadde vært med på krigens mest kjente flukt.

Store tap

Et eksempel på dette var et flyverkull på 22 menn i Canada, der bare tre overlevde krigen. Men det var det få eller ingen som tenkte på i etterkrigsårene. Veteranene bar isteden på minnet om sine døde kamerater inni seg. For mange av dem skulle det få tragiske følger.

Flere pårørende til falne krigsflyvere ble riktignok invitert til Slottet for å motta en utmerkelse post mortem til sin døde sønn eller bror. Det var også større minneseremonier når mange falne begravd i utlandet ble ført til Norge samlet, før de ble sendt til hjemstedene sine for å få en endelig grav.

Fra Little Norway i Toronto i Canada

Fra Little Norway i Toronto i Canada, der mange flyvere fikk opplæring. Ingen visste om neste tur ble den siste…

Det var egentlig få som brydde seg, og da spesielt hva bakkemannskapene hadde vært igjennom. Dette kunne være minefelt og snikskyttere, konstant trussel av tyske bomber og fare for motangrep, bitende kulde under flyvedlikehold utendørs, lange nattevakter og så videre.

Mange flymekanikere så seg tvunget til å forbli i det militære, blant annet fordi det var akutt boligmangel. Noen ble i tillegg møtt med krav om restskatt fordi de hadde oppholdt seg flere år i utlandet. Da de fikk etterbetalt tilgodehavende for krigstjenesten sin, tok skattemyndighetene sin del av det også.

Mange av dem som kom hjem hadde sett kameratene sine dø.

Skammelig behandlet

Flere av veteranene ble nødt til å sloss for å få krigspensjon og annen offentlig støtte de søkte om etter hvert som psykiske reaksjoner meldte seg. Både flyvere og bakkemannskap måtte slite med dårlige nerver, noe som ga seg utslag i mareritt, alkoholisme og selvmord.

Jagerflyveren Marius Eriksen, som fikk flyvertreningen sin på Little Norway i Canada , mistet to av sine nærmeste flyvervenner i kamp, sa det slik: «Krig er noe dritt.»

I 1980-årene begynte krigsveteranene å samle inn penger til et flymuseum på Kjeller, men de ble ikke hørt da Stortinget vedtok lokaliseringen. Norsk luftkrigshistorie og krigsinnsats var ikke det samme som finkultur, og flymuseet ble flyttet fra hovedstaden til Bodø. Et offisielt løfte avgitt av Forsvaret i 2009 om å skrive marineskvadronenes krigshistorie med veteranenes bidrag ble også brutt.

I likhet med sjøfolkene følte mange av Luftforsvarets veteraner frem til sin død at deres bidrag til frihetskampen ble nedprioritert, og at for stort fokus gikk til motstandshelter hjemme i Norge. Men blant veteranene var samholdet sterkt. For de fleste skulle samholdet vare livet ut, og for noen få varer det fremdeles.

Denne flygeren fikk aldri oppleve samholdet blant veteranene etter krigen.

Nå kan du bli med og gjenreise stoltheten til våre norske krigsflyvere, og samtidig bli en del av norsk historie.

De var sønner, kjærester, ektemenn, fedre og kamerater, fremdeles i starten av livet. For krigsflyverne og bakkemannskapet som kom tilbake startet en ny kamp – mot de norske myndighetene. Landet som skulle takke dem, tok isteden krigspensjonen deres.

Dette var den lengste kampen, og denne kunne ikke krigsflyverne vinne. For mange av dem ble freden vanskeligere å takle enn krigen, og noen endte med å ta sitt eget liv.

Det viktigste vi har er friheten. Derfor har vi mye å takke krigsflyverne våre for.

Vil du også hedre minnet til de tusenvis av unge menn som ofret livet? Sikre deg din egen gratis offisielle krigsminnemedalje fra Royal Air Force. Medaljen er belagt med rent sølv og utgis i et strengt begrenset opplag.

Tildeling medfører ingen videre forpliktelse.

Bestill Royal Air Force-medaljen  

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Ved å fortsette å bla igjennom nettstedet, godtar du vår bruk av informasjonskapsler (cookies). Les mer...