De fleste kulturer er opptatt av å hedre minnet til de som gav sitt liv for fedreland og frihet. Den romerske dikteren Horats sa det slik: «Dolce et decorum est pro patria mori» - det er skjønt og ærefullt å dø for fedrelandet. Horats har her formulert noe som etter mer enn 2.000 år fortsatt gir gjenklang i de fleste kulturer. 22 år gamle Erling Magnus Djupdræt formulerte det på sin måte da han ble dødelig såret i Glomfjord-raidet 20. september 1942: – Jeg er for ung til å dø. Men hvis en nasjon skal leve, må noen være villig til å ofte livet.
Symbolikken i dette er grunnleggende for en nasjon som vil leve med ære i fred og selvstendighet. En slik nasjon har en æresgjeld til dem som gav alt for at vi dag lever i et fritt og demokratisk Norge. Æresgjelden omfatter også de pårørende som ikke har en grav å gå til.
Nasjoner som har levd under diktaturer tar denne utfordringen alvorlig. Massegraver registreres og de døde identifiseres og tilbakeføres til sine hjemsteder for en verdig begravelse. Dette har skjedd i omtrent hele Europa. I landene bak det tidligere jernteppet, i det som het Jugoslavia, i det demokratiske Spania,– for å nevne noen – er det
offentlige myndigheter med ansvar for å lete etter levningene til sine døde frihetskjempere. Ofte er det private organisasjoner som driver arbeidet, men med støtte fra myndighetene.
Bare ikke i Norge.
Rett nok er det funnet mange krigsgraver – i Trandum-skogen, ved Falstad utenfor Levanger - for å nevne de mest kjente. Men funnene har skjedd fordi norske sivile, fanger eller tyske militære meldte fra til norske myndigheter etter freden. Ingen norske myndigheter har vært tildelt et spesielt ansvar for å lete etter nordmenn henrettet
i Norge under 2. verdenskrig. Riktignok hadde landssvik-politiet som oppgave å ettersøke krigsforbrytelser, men politistyrken var omtrent halvert fordi så mange hadde meldt seg inn i NS. De som ble igjen hadde mer enn nok med å etterforske sine kolleger og de nesten 100 000 som var mistenkt for NS-medlemsskap eller økonomiske
forbrytelser under krigen.
Fengselsprest på Akershus festning, senere biskop Dagfinn Hauge, sto for en ensom krigsgrav-jakt de første etterkrigsårene. Han hadde vært sjelesørger for mange av de henrettede patriotene. Men så gav han opp, trolig på grunn av manglende respons fra de norske myndighetene. Hauge døde som en meget gammel mann, men han glemte
aldri de ukjente døde, forteller hans sønn, pensjonert prost Olav Dag Hauge. I Norge brukes ressursene på å lete etter døde utenlandske krigsfanger. Russere i Færder nasjonalpark. Jugoslaver og russere i jernbaneanlegg i Nordland. 5 000 navneplater skal monteres på den russiske krigskirkegården på Tjøtta.
Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre sørget for å bevilge 1,7 millioner kroner til leting etter døde norske Waffen SS-soldater i Karelen. Intet galt i noe av dette, men hvorfor er norske myndigheter bare interessert i norske Waffen SS-soldater og utlendingene? Hva med våre egne døde patrioter? |
Ved en tilfeldighet ble jeg engasjert denne problemstillingen for noen få år siden. Fem gruvearbeidere fra Svalbard og en sjømann ble henrettet på Håøya utenfor Drøbak 2. november 1941 i Isbjørnsaken. Graven er ikke funnet. Daværende forsvarsminister Ine Marie
Eriksen Søreide ble utfordret i Stortinget av nåværende forskningsminister Iselin Nybø for sine kjekke uttalelser om krigsgraver da hun var i opposisjon. Forsvarsministeren ble utfordret til å la det offentlige ta ansvaret for å lete etter de ukjente krigsgravene. I stedet tildelte hun vår frivillige letegruppe i Drøbak kr 300 000 i tilskudd. Et siste bidrag fra det offentlige til å lete etter krigsgraver, presiserte departementet.
Viktige funn er gjort i arkiver. Det er ikke seks, men godt over 100 henrettede nordmenn uten en kjent grav.